Velkommen til Bustebloggen

En utpreget hverdagsblogg med små gløtt fra en hverdag som nok ikke er så festlig som mange skulle tro. Her luftes små og store tanker, det skrytes av interiør og gryende håndarbeidsferdigheter, mens hverdagsgledene står i sentrum. Det hele krydres med en stor porsjon humor, men har også små stikk av alvor. Håper du vil like deg her, og legg gjerne igjen et spor før du går.




torsdag 19. mars 2015

Listevise

Mor lister seg så stilt på tå,
når hun går rundt i huset.
Hun løfter føtter der hun må,
så ingen leker våkner.
I alle er det batteri,
med innmari lang leveti'. 
De tuter og bærter og uler og hviner 
så man kan bli helt gal i hodet sitt.



Og klarer man og skreve over
no' som står i veien,
så kan du være sikker på
at ungen har gått lei den.
Da har han brått en annen ting,
som skriker vilt og sier pling.
Og så er det på 'an igjen og igjen,
helt til du blir helt gal oppi toppen din!

Og kommer no'n med gave inn,
og ungen blir begeistra,
så får du klistre smilet på
og trekke pusten godt inn,
for gava den har batteri,
det er en sikker garanti.
Da blir det ti bip, femti bært og en poff,
helt til du har fått nok og du sier off.



Ja slik er det å være mor,
det er en liten prøve.
I tålmod, puste inn og ut, også må man óg øve;
på ignorering, steng' ut lyd
det er en livsnødvendig dyd.
Så man ikke hører hvert pling og hvert bipp,
og man slipper å bli gal i hodet sitt.


onsdag 18. mars 2015

Det verste som kan skje?

Pang! Vræl! Og masse blod.
Bålle Trålle lå på stuegulvet, og underleppa hadde fått seg en sprekk.
Det var på søndag.
Opp igjen!

Pang! Vræl! Og masse blod.
Bålle Trålle lå på stuegulvet, og overleppa hadde fått seg en sprekk.
Det var på mandag.
Opp igjen!

Tirsdag fant han ut hvordan han skulle komme seg opp fra Tripp Trapp-stolen og opp på Play Tray-bordet. Heldigvis stod jeg ved siden av ham da han knakk koden, men hva hadde egentlig vært det verste som kunne ha skjedd? Sånn realistisk sett? 


Ja, for hva er egentlig det verste som kan skje? Bustemannen og jeg har et veldig avslappa forhold til alt fra bordkanter til fjellskrenter, trapper og ikke minst, vedovnen. Litt for avslappa vil kanskje enkelte mene, men verken Bustemannen eller jeg tror at ungene våre vil stryke med av et blåmerke eller et skrubbsår. Vi trøster og blåser og nusser når det er på sin plass, men utover det har vi egentlig et ganske avslappa forhold til at ungene våre slår seg, også.

Riktignok passer vi på å fri banen for ting som kan være direkte skadelig for barna; vi lar for eksempel ikke Ålle Bålle leke med smålego, eller lar Salmiakk og batterier ligge i lekekurven. Vi holder også et øye med ham når han kjemper seg til topps i trappa og ennå ikke har lært hvordan han på smarteste måte kommer seg ned. Men! Vi lar ungene få lov til å slå seg. Erfare at ting gjør vondt. Lære at det kanskje ikke var så lurt å kjøre leketraktoren utfor bakken ved siden av huset, uten og vite hvordan man bremser. Slike ting. 


Det blir en god del skrubbsår. Flere plaster. Mange trøstenusser og blåse på-er. Det slumper til at noen har en kul i panna, og ingen av ungene er noensinne helt uten blåmerker. Likevel; ungene har det helt topp! De ler så de rister - også når de faller - og slår de seg? Javel, så gråter de en skvett før de er tilbake i leken, tilsynelatende uten og ha lært noe som helst. Ja, for hva er egentlig det verste som kan skje? Ytterst få unger dør av helt vanlig lek, og skulle de falle av huska og få seg en hjernerystelse, ja, så fikser vi det også. Mest sannsynlig vil de ikke pådra seg denne hjernerystelsen, og da ville det være fryktelig dumt av meg og frata dem muligheten til fri utfoldelse gjennom gøyal lek, bare fordi noe kanskje, muligens, under gitte omstendigheter, kan komme til å skje. Den sjansen er jeg som forelder villig til å ta. Jeg kan ikke beskytte dem fra selve livet, og da er det likegreit at de lærer seg at det også kan gjøre vondt. 

Veslekæll vet forresten å ta ansvar
for egen sikkerhet selv.

Jeg tror at gjennom å la ungene få utfolde seg fritt, vil vi få robuste mennesker som lærer å stole på seg selv og sine egne avgjørelser. Selv om det kunne være fristende, er det ikke jeg som skal ta alle små og store valg for barna mine gjennom livet, og da er det greit at de får lov til å prøve seg selv. Noen ganger ender det med en sprukken leppe og masse blod, men de aller fleste gangene ender det med mestringsfølelse og utvikling. Det kan jeg da virkelig ikke frata ungene mine, kan jeg vel?

- Lar du ungene få lov til å slå seg? -


tirsdag 17. mars 2015

Unntaksknupp

I går var Busteliten ute og lekte alene for første gang. Det er kjekt at han har blitt så stor at han tør det. Han ville gjerne ha døra på gløtt, men der satte mor foten ned. Å fyre for kråkene får noen andre ta seg av. Vi ble enige om at døren skulle stå lukket mot at han fikk ha med seg babycallen ut. Det var en god deal for mor, og en veldig god deal for Busteliten, skulle det snart vise seg. For!

Det gikk ikke mange minuttene før gammel-faffa svingte inn på gårdstunet her. "Hei, gammel-faffa!" hørte jeg det hvine over callen. Deretter fulgte en kort samtale, før jeg hørte: "Gammel-faffa? Kan jeg få sjokolade?" Han tenkte nok at det var greit å benytte seg av sjansen når mamma ikke var i nærheten. Og gammel-faffa var selvfølgelig ikke lei og be, og fikk følge av en liten gutt like ned til bilen igjen, der gammel-faffa'n alltid har en sjokoladeknupp på lur til oldebarnet sitt.

Her er de to ute og jobber, på senvinteren i fjor.

Jeg kunne ikke annet enn å le, der jeg satt ved kjøkkenbordet og overhørte dem, de to kællæne. Mandag eller ikke mandag; noen unntak får det være rom for.

 

lørdag 14. mars 2015

Starten

Det var på denne dagen i fjor.
En fredag.
Jeg ble vist inn på et rom.
For å vente.

Nå er det din tur.
Nå skal det skje.
Så tok de meg med.
Plasserte meg utenfor.

Jeg var spent.
Jeg var redd.
Jeg var ferdig.
Jeg var glad.

De førte meg inn.
Én etter én kom de etter.
Presenterte seg.
De klargjorde.
Satte i gang.

Plask!
Skrik!
"Se så fin!"

Og der var han.
Det lille vesenet som hadde spist meg opp.
Bit for bit.
Det lille vesenet som jeg elsket umiddelbart.
Hele ham.

Han var så vakker.
Han var så liten.
Han var så skjør.
Han var vår.


Han var Ålle Bålle Trålle.
4 285 gram lillebror.
50 cm nytt familiemedlem.

Født 14. mars 2014.
13.49.
På operasjonsstue 3,
37 uker ut i svangerskapet.
Jeg var ferdig!


Jeg var mamma til to.

♥ 

Og så uendelig takknemlig.

 

fredag 13. mars 2015

Slutten

Det var på denne dagen i fjor.
En torsdag.
Huset var strøkent.
Ikke en støvdott noe sted.
Ett eller annet sted hadde jeg funnet en rest av energi,
slik at det kunne se ordentlig ut da jeg skulle dra.
Og komme hjem. 

Klærne til Busteliten lå linet opp på kommoden.
Et antrekk til hver av de neste syv dagene.
Selv stod han klar med ryggsekk på ryggen,
og gledet seg vilt og hemningsløst til
å overnatte hos beppe.

Jeg stod igjen, og gråt vilt og hemningsløst.
Jeg fratok jo barnet mitt hverdagen han kjente. 
Som vi kjente.
Jeg skulle gi ham noe han aldri hadde bedt om.
Dårlig samvittighet.
Redsel.
Vemod.
Det rant ut av meg i godt og vel en time.

Det ble kveld.
Alt var klart.
Vi gikk til sengs.



Snart var det over.
Endelig over.

 

onsdag 11. mars 2015

Bæsj. Bare bæsj.

Bæsj. Busteliten er av en eller annen grunn forferdelig fascinert av bæsj. 
Det er absolutt god nok grunn til å legge seg ned på gulvet og hyle,
om han skulle gå glipp av et bæsjebleieskift på lillebroren.
Forstå det den som kan. Personlig kan jeg kan fint styre begeistringen.


Forleden formiddag var det like før Busteliten lettet av begeistring, for da kom den bilen som støvsuger bæsjen vår. Sist den var her, var nemlig Busteliten i barnehagen, og det har vært sorg i valsen siden. Lykken stod derfor i taket her da Busteliten endelig var hjemme samtidig som lastebilen som støvsuger bæsj var her. Det var storstilt underholdning til frokosten den morgenen!


Stolt som en hane var han også, for endelig kunne septikbilen ta med seg hans bæsj også,
nå som han har slutta med bleie. Flotte greier, altså!
"Se mamma!"


Det skal visst ikke så mye til for å glede de små.
Litt møkk, også er dagen redda.



 

tirsdag 10. mars 2015

Eller var det størrelsen det kom an på, likevel?

Ja, så var det dette med størrelser og barn, da. Dette skal først og fremst dreie seg om Busteliten på tre år og fem måneder, selv om Bustekrøllen lagde knebukser av alt i størrelse 80 allerede da han var ni måneder gammel. 

For - det er nemlig noe jeg etter hvert har begynt og stusse på. Det hele begynte egentlig i fjor vinter. Da trengte Busteliten, som den gang var to år, en ny vinterjakke. I god tro om at jeg var smart, kjøpte jeg en jakke i størrelse 98, altså tre år. "Da har han så den passer neste år også," tenkte jeg. "Han brukte jo 86 fra august i fjor til oktober i år, så dette blir bra!" Fail! 

Da vinteren i år kom, prøvde vi jakka og den var for liten. Busteliten var nylig fylt tre. 


I høst, da vi begynte og kle på oss igjen etter en lang og varm sommer, ble det fort klart at den salige blandingen av størrelse 92 og 98 som befant seg i Bustelitens skuff, bare var og pakke bort. Gutten hadde strukket seg godt i løpet av sommeren, og mor dro på shopping. 

Jeg kom hjem igjen med en fin bunke tøy i størrelse 104, fire år, og både lommeboka og jeg priset oss lykkelig for at han nå hadde tøy en stund og at de holder lenger i størrelsene, jo eldre de blir. Fail! Igjen!


Det gikk to måneder, og så krøp 104 like langt oppetter armer og ben som 98 hadde gjort bare noen måneder i forveien. Kunne det virkelig være mulig? Og joda, Busteliten har hatt en (smertefull) vokseperiode, men likevel?

Nå er Busteliten tre år og fem måneder gammel, han er 103 cm lang og 18 kg tung. Og - han bruker størrelse 116 - seks år - i klær. Her er det også jeg begynner å stusse litt, for i følge percentilskjemaet for gutter i alderen 0-6 år, kan jeg se at selv om han er på øvre del (men innenfor) hva høyde angår, så er ikke vekten gal i forhold til høyden. Jeg freaker ikke ut, og tenker at ungen min, som godt kan sies å være en tettbygget kar, er smellfet og må på slanker'n. (Og han har akkurat fått seg sko i størrelse 30, så han er en stor kar.) Men, i dagens samfunn, der det er et mål i seg selv og føde små barn og det å være på slanker'n i svangerskapet for å oppnå dette, er in: Hva med de som faktisk får litt panikk, og tenker at ungen deres er unormalt stor som ikke passer inn i klærne som er normert for en gitt aldersgruppe? 


Jeg har snakket med flere foreldre av jevngamle barn, og det er ikke bare vår treåring som har vokst ut av 98, og også 104, for lengst. Hvem er det som har regnet seg frem til disse størrelsene? Hvilke mål avgjør hva en treåring skal passe inn i og ikke? Jeg kan fint se at det er forskjell på ungene våre, akkurat som det er på oss voksne, men at man skal hoppe både to og tre år opp i størrelse for og ha stoff nok til å dekke anklene? Og problemet, om man kan kalle det det, ble først tydelig etter at vi gikk over fra avdelingen for småbarn (50-86) til de litt større barna (86-122) i klesbutikken. Er det noen sammenheng? Det må også tilføyes at hvilken klesbutikk, er underordnet, for det gjelder dem alle. 


Kanskje er det tilfeldigheter? Hva vet jeg? Jeg er ingen ekspert på området. Jeg har heller ingen løsningsforslag på bordet, all den tid ungene jo er forskjellige. Likevel syns jeg det er tankevekkende når jeg observerer dette, og vi vet hvilket press det er på barn og unge både i forhold til klær, men ikke minst også kropp i dagens samfunn. De fleste av oss kjenner vel til den fortvilende følelsen av å prøve en bukse i en størrelse vi vet passer (fordi det er den størrelsen vi har i buksa vi hadde på oss da vi gikk inn i butikken), men så står vi der i prøveværelset og må opp hele to størrelser bare for å få den over knærne? Skal virkelig barna våre kjenne på det samme? Også så tidlig? Jeg lurer på hva kles- og motebransjen egentlig ønsker å oppnå med dette?

- Hvor gammelt er ditt barn, og hvilken størrelse bruker han eller hun? - 

 
Related Posts with Thumbnails