Velkommen til Bustebloggen

En utpreget hverdagsblogg med små gløtt fra en hverdag som nok ikke er så festlig som mange skulle tro. Her luftes små og store tanker, det skrytes av interiør og gryende håndarbeidsferdigheter, mens hverdagsgledene står i sentrum. Det hele krydres med en stor porsjon humor, men har også små stikk av alvor. Håper du vil like deg her, og legg gjerne igjen et spor før du går.




onsdag 29. juli 2015

De andre

Den vesle gulspurven jeg fortalte om i går, er det flere uker siden jeg møtte. Jeg har likevel ikke glemt den; denne lille, Guds skapning gjorde et så sterkt inntrykk på meg.

De siste ukene har jeg møtt flere nye mennesker. Mennesker jeg umiddelbart, ved første møte, tenkte at jeg ikke hadde stort mer til felles med enn at vi bare befant oss i samme rom. Mennesker med en helt annen bakgrunn enn meg. Mennesker med andre erfaringer, andre utgangspunkt. Ved dette første møtet, og også ved det andre og tredje, visste jeg ingenting om hvilken bakgrunn eller hvilke erfaringer, men vi var liksom ikke av samme sort.

Sammen med disse menneskene hørte jeg ikke hjemme. Ikke fordi de var noe dårligere enn meg. Heller ikke fordi de var bedre. De var liksom bare noen mennesker jeg måtte befinne meg i samme rom som fordi noen hadde sagt at jeg skulle være i akkurat dét rommet. Disse andre menneskene hadde, i og for seg, ingenting med verken meg eller min tilstedeværelse i dette rommet. Min tilstedeværelse hadde heller ingenting med dem å gjøre. Vi bare var der.

Jeg kom, jeg var og jeg gikk. Stille.

Men, så skjedde det noe rart! Ikke i samme tempo kanskje, men maskene våre løsnet. Sakte, men sikkert. Vi smilte. Fikk et smil tilbake. Sa hei. Snakket om været. Begynte forsiktig å pirke i overflaten. Så litt dypere. Ikke så mange spørsmålene kanskje, men innimellom kom det små drypp av informasjon. Vi gav hverandre, kanskje helt ubevisst, små puslespillbrikker som kunne settes sammen til et litt mer forståelig bilde av hvem vi var. Hvorfor vi hadde blitt. Eller ikke blitt. Hvem vi kanskje ville være. Eller ikke visste at vi allerede var.

Gradvis oppdaget jeg, til min store forbauselse, at disse menneskene, disse andre; det var mennesker jeg virkelig likte å være sammen med. Disse andre, som jeg ikke hadde noe til felles med; det var mennesker jeg gledet meg til å møte igjen dagen etter. Disse andre. Disse andre som var av en annen sort; det var mennesker jeg ønsket å bli bedre kjent med.

Men! Jeg var jo like forskjellig fra dem, som de var for meg. Ja, for da jeg ved første møte følte meg overbevist om at vi hadde ulik bakgrunn, ja, så var denne forskjellen i realiteten langt større enn jeg i min naive fantasi noen sinne kunne ha trodd. Likevel var jeg nysgjerrig på disse menneskene, ønsket å bli kjent med dem. Forstå dem. Men, hva så de i meg? Et prektig gudsord fra landet som tilsynelatende hadde alt på stell, ja, virkelig levde det idylliske glansbildelivet.

"Én ting må du bare skjønne," sa vårt felles bindeledd til meg, "og det er at dette er et bilde du har. De gutta der inne er harde folk. De har levd et tøft liv, og slipper ingen innpå seg som ikke de godtar og aksepterer. Den aksepten har du fått, ellers hadde du aldri sett dem åpne seg på den måten de har gjort med deg tilstede." Det føltes som å bli slått med flathånd. "At du er et prektig gudsord fra landet, er bare noe du tror," fortsatte hun, og minnet meg om hvem det egentlig er som har fordommene mot meg. Det er ikke disse andre. Det er meg. Det er jeg som tror at de tror. Det er ikke de som syns at jeg er et prektig gudsord fra landet som tror at jeg er så mye bedre. Det er jeg som tror at de tror det, eller rettere sagt i dette tilfellet; det er hva jeg er redd for at de skal tro. Har dere hørt noe så tullete? Og helt sikkert gjenkjennelig?

Jeg fikk virkelig noe å tenke på. Ja, for ikke et sekund hadde jeg dømt dem for dem de var og den bakgrunnen de hadde. Det kan jeg faktisk med hånden på hjertet si. Jeg hadde bare konkludert med at deres bakgrunn var annerledes enn min. Ja, når sant skal sies misunte jeg dem nesten litt. Ikke akkurat for bakgrunnen i seg selv, men for det faktum at de hadde gjort bakgrunnen til nettopp en bakgrunn, og at de nå satt i det samme rommet som meg og med en fremtidsrettet iver de fleste bare kan drømme om. De hadde allerede bevist det umulige mulig. Kunne det da kanskje også tenkes at heller ikke de hadde dømt meg? At også de hadde møtt meg for den de så? Akkurat da? Slik jeg møtte dem?

Det handler jo om å se menneskene man møter for dem de er. Om å se seg selv for den man er. Ikke for den man tror at andre tror at man er, men for den man faktisk er. Veilederen vår gav meg ros for at jeg dagen i forveien hadde berømmet en av disse gutta for noe jeg hadde observert som en god side ved ham. En god side han ikke visste om fordi han ikke trodde han hadde noen gode sider. Det var jo hyggelig å høre dét, med de som faktisk skulle hatt denne rosen, er disse andre! De som har lært meg mer om meg selv enn hva noen andre mennesker jeg tidligere har møtt har gjort. Fullstendig uavhengig av bakgrunn.

Jeg tror ikke på tilfeldigheter. Jeg tror på en plan. På at alle mennesker har sin oppgave her på jorden. Jeg tror at våre veier krysset av en grunn. Kanskje ikke for dem, men i det minste for meg. Disse andre, som jeg under andre omstendigheter aldri hadde møtt akkurat der. Akkurat da. Nå skal jeg snart si farvel til disse menneskene. Disse andre som liksom bare var der, og som jeg ikke måtte forholde meg til. Akkurat som gulspurven fra i går, har også disse gjort et sterkt inntrykk på meg, og jeg kommer til å savne dem. Oss.


tirsdag 28. juli 2015

Gulspurven

Jeg var ute og gikk tur.
Jeg la ikke så godt merke til omgivelsene.
Jeg bare gikk. Fordypet i egne, litt tunge tanker.

Plutselig satt den bare der, rett foran barnevogna.
En liten gulspurv. Den så opp på meg. Hoppet litt nærmere vogna
som var på vei mot den i mitt tempo.

Jeg tenkte ikke så mye over det.
Var fortsatt langt inne i min egen tankerekke,
men fuglen flyttet seg ikke. Den bare hoppet litt,
frem og tilbake langs veikanten.

Det slo meg at det nærmest så ut som om den ønsket kontakt.
Jeg løsrev meg fra min egen, lille verden.
"Hei du," sa jeg mildt. "Så vakker du var!" sa jeg og smilte.
Og så forsvant den. 


Sammen med de litt vanskelige tankene.
Alle trenger bekreftelser innimellom.
Kanskje trengte også fuglen det? Akkurat da? 
Jeg følte i grunnen at jeg fikk det jeg trengte, jeg også.
Akkurat da.


onsdag 10. juni 2015

Flis i øyet

"Du må ikke like andre mennesker, men du skal respektere dem." 
Det lærte jeg hjemme.

Du må ikke nødvendigvis like Islam. Du må ikke finne det akseptabelt at profeten Muhammed ikke skal avbildes på noen som helst måte, men hva angår det egentlig deg? Er du muslim? Ikke? Neivel. Så la det fare og respektér muslimene for at slik praktiserer de sin tro og sine liv, da. Ikke tramp på deres helligdom og rop "ytringsfrihet" slik en femåring i lek fastslår at "lufta er for alle". Hva oppnår du egentlig med det?

Du må ikke nødvendigvis akseptere kristendommen, heller. Det er helt greit, men litt respekt, vær så snill? Enkelte kristne kan være flinke til å vifte med pekefingeren, det er sant det, men hvem er ikke det? Fullstendig uavhengig av trosretning. Som et treffende eksempel, kan det jo nevnes at homofobe ikke bare finnes i kristne miljøer. På samme måte finnes det ikke-homofobe, også blant de kristne.

Det er flott at noen slår et slag for at grupper av mennesker ikke skal diskrimineres, men er det å diskriminere igjen virkelig veien å gå? Riktignok lever vi i et samfunn der det til dels må kraftig skyts til for å få den enkeltes oppmerksomhet, i et hav av tilgjengelig informasjon, men var dette virkelig eneste måte å få folks oppmerksomhet på? Joda, så fikk han oppmerksomheten min også, men ikke med positivt fortegn. Jeg ble ikke sint, heller. Bare litt oppgitt.

Det hele får meg egentlig til å tenke på et furtent barn som gjør alt for å få noens oppmerksomhet. Mot bedre vitende både slår og klorer barnet, for det vet at dette gir oppmerksomhet. Oppmerksomhet som barnet vil ha. Er du homofil? Javel. Og så? Må du virkelig spille på sex i et kirkerom for å få frem et budskap? Du sier at kirken diskriminerer de homofile? Det kan vi nok ikke nekte for, men du selv, da? Tror du at det gjelder alle kristne? Er det greit å "ta igjen" på denne måten? 

Busteliten er tre og et halvt år. Den siste tiden har vi snakket mye om den gylne regel her hjemme: "Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem." I mangel på evne til å sette ord på det de føler, kan treåringer lett bli fysiske, men vi forsøker å lære Busteliten at dersom noen slår ham, så skal han ikke ta igjen. I stedet skal han si fra til den som slår, at dette er ikke greit.

Kan hende lever jeg et beskyttet liv, her langt oppe i skauen, hvor lite er forandret siden jeg selv var barn. Kan hende er jeg altfor naiv. Men! Jeg skjønner bare ikke hvorfor det å tråkke på andre har blitt et akseptert kommunikasjonsmiddel for å fremme sin egen overbevisning? Er vi virkelig blitt så fattige på ord at vi ikke kan diskutere i ordentlige former uten å såre og fornedre hverandre? Eller er det moderne mennesket blitt så blasert at vi ikke lenger bryr oss om å utvise omsorg for vår neste? Enten vi er enige eller uenige i dennes standpunkt. Dermed blir det fritt fram for både ord og handling.

Ytringsfrihet? Jada. Det stemmer, det, men det må kunne gå an og oppføre seg, og opptre med respekt, selv om man har en mening og rett til å ytre den? Fullstendig uavhengig om det er Tooji eller karikaturtegnere eller bare deg og meg. Det er mange måter å si noe på. Det forsøker vi også å lære treåringen vår. 

"Hvorfor ser du flisen i din brors øye,
men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til?"


 

torsdag 4. juni 2015

Det er en første gang for alt

Bustekrøllen, mest kjent som Ålle Bålle, er en fin liten fyr. Han er stort sett blid og fornøyd, og krever ikke så mye så lenge han får pusle med sitt i fred. "Sitt" er fortrinnsvis traktorer og Scania-lastebiler. Har har sin egen lille maskinpark i den ene vinduskarmen, og der kan han stå i timesvis (!) i strekk og leke.


Mens jeg nærmest kan lese tankene til Busteliten som jeg kan lese en åpen bok, er Ålle Bålle litt vanskeligere å forstå seg på. I hvertfall for meg. Hva som foregår inne i det lille, lyse hodet hans, er jeg neimen ikke alltid sikker på, men at han er Fjellborgs svar på Emil i Lönneberga, dét er i alle fall hevet over en hver tvil. Du kan praktisk talt se at det former seg en fiks idé under den lyse luggen, og før du rekker og lure på hva han skal gjøre, så er det allerede gjort.


I dag, for eksempel, var han plutselig forduftet fra sin faste plass i vinduskarmen. I det jeg snudde meg rundt, så jeg syrinene, som stod på salongbordet, på full fart ut av vasen, én etter én. I det Trålle, for det er det vi kaller ham når han gjør hyss, enser at jeg nærmer meg, flytter fokuset seg fra syrina i den lubne, lille hånda og over på meg. Det formelig lyser i øynene hans, og han rister av latter, så smittsom at det er vanskelig å legge ansiktet i alvorlige folder.


Han er jo så liten og søt, stakkar, at det er jo ikke lett å kjefte på ham. I min naivitet har jeg også tenkt at han er altfor liten til å forstå, skjønt det er jo ingen tvil om at gutten vet hva som skal til for å pådra seg oppmerksomheten. (Jada, jada, jeg vet, jeg vet!) Greit, så har han et nokså begrenset vokabular, Trålle, men han er fullt kapabel til å forstå hva vi sier selv om det ikke er helt gjensidig. Det skjønte jeg jo i dag, da jeg kjeftet på ham for å røske i syrinene. "Fysj og fy, Trålle! Det der er ikke lov!" sa jeg strengt. "Gå i skammekroken!" sa jeg, og mente det jo egentlig ikke. Men, hva tror dere ikke det lille mennesket gjorde? Jo, han så på meg med verdens største smil, snudde på helen og stabbet i vei. Til skammekroken. Der stelte han seg pent opp, før han snudde seg igjen og lo så han hikstet.


Man blir jo ikke stående lenge i skammekroken av slikt, vet dere. Nei, da får man en småforvirra og småstolt mamma som løper etter, røsker deg inn i armene og nusser og susser på deg og sier "OJ! Så flink!". (Jeg mener; jeg visste jo ikke engang at ungen visste at vi hadde en skammekrok! Langt mindre hvor den var! Også han som akkurat har lært seg og gå, da! Ntååå!) Man kommer jo ingen vei med sånt. 


Kanskje neste gang? Det er jo en første gang for alt. Derimot er det neppe en siste gang for rampestreker, så jeg får antakelig nok av muligheter til å rette opp dagens lille inkonsekvente handling fra min side. (Selvfølgelig, i en ideell verden... Men, der bor ikke jeg.) For, det spørs nok om han kommer like langt med et smil når han blir tre år gammel og står i skammekroken fordi han har skreket og båret seg over en sokk med feil farge!


onsdag 3. juni 2015

Ekteskapsproblemer

De av dere som følger Bustenellik på Instagram (@bustenellik), har neppe kunnet unngå å få med seg at Bustemannen og jeg har noen ekteskapsproblemer. Fire, for å være eksakt. Det har vært duket for heftige diskusjoner, enstavelsesord og kalde skuldre. 

Det er kanskje litt uenigheter rundt sakens kjerne, men det hele startet med at Martha takket for seg første påskedag. Da ble Molly fryktelig ensom der nede i buret sitt; de er jo flokkdyr disse skapningene. Martha valgte imidlertid et veldig dårlig tidspunkt å dø på, for det var jo ikke et eneste hunmarsvin å oppdrive. I hvertfall ikke på Mollys alder, for Bustemannen mente på dét, at fikk vi to jevngamle marsvin, så ville vi slippe denne visa hvert tredje år (underforstått: de dauer på likt!). 

Molly

Så var det at Busteliten og jeg besøkte dyrebutikken. Der stod det to nusselige nøster, som tilfeldigvis viste seg å være jenter. Tilfeldigvis var de søstre også, og det gikk jo som det måtte gå. Bustemannen mener at man ikke kan sende unge og kjerring ut for å skaffe kjæledyr, for det ender alltid med mer enn man skal ha, men han godtok i det minste, under tvil, argumentet om at vi nå hadde to like gamle marsvin som ville "daue på likt". Etter Molly. (Den egentlige grunnen til at både Lollo og Nina ble med hjem fra dyrebutikken den ettermiddagen, var jo selvsagt at verken Busteliten eller jeg hadde hjerte til å la den ene bli igjen og å splitte to søstre, men det har vi liksom stilltiende blitt enige om å tie i hjel begge to. I hvertfall ovenfor husbonden.)

Molly, Lollo og Nina

Men så, da, så ble jo marsvinburet et problem. Det var jo plutselig altfor lite! På dette tidspunktet hadde allerede Bustemannen meldt seg ut for lengst, om enn midlertidig, så dette fikk jeg "ordne opp i på egenhånd". Noen kvelder på finn.no, og vips! så kom jeg over et tilbud det ikke nyttet å la gå forbi: Tre bur til en svært så hyggelig pris. En ørliten detalj jeg "glemte" å fortelle Bustemannen om i det jeg strøk på dør, var at det fulgte med en et år gammel Maya med på kjøpet, men pytt sann. Én fra eller til? Kunne det være så ille, da? Bur måtte de jo ha, uansett.

Maya

Jeg har alltid levd i den troen at tilgivelse er enklere å få enn tillatelse, men her hadde jeg neppe fått noen tillatelse. Tilgivelse skulle heller ikke vise seg å stå på menyen, den saken var klinkende klar! Isfronten stod hardt i en hel uke, og Bustemannen truet med øks og hoggestabbe. Jeg på min side gikk i mot alle psykologers gode råd og tips, og brukte barnet mitt for hva det var verdt i en kamp mellom mor og far! Men, målet helliger middelet, og tilslutt gled truslene over i en lavmælt surmulig, og saken ble lagt mer eller mindre død. 

Lollo (som ikke egentlig har selvlysende øyne;
hun er ikke kul)

Forleden morgen da jeg kom for å gi dem frokost, fant jeg buret fullt av gulrøtter. Jeg spurte Busteliten, men han hadde ikke gitt dem knasket. Da jeg senere på dagen spurte Bustemannen om det var han som hadde forbarmet seg over ekteskapsproblemene våre på morgenkvisten, viste det seg at han bare hadde "ryddet litt i kjøleskapet". Men! Han er påpasselig med å poengtere at det kun er fordi Busteliten vet hvem som er hvem, at de fortsatt teller fire. Vi må på ingen måte finne på å tro at han bryr seg. Nei, nei. 

Ja, vi har alle vårt.

 

mandag 1. juni 2015

Familien vokser

Her på Fjellborg går det unna for tida! Sist gang jeg tittet innom Bustebloggen, skrev jeg jo litt om livsvalg og tidsklemma, og det skal min sann sies at her er det ikke mye lediggang om dagen. I løpet av mai ble faktisk besetningen her utvidet med intet mindre enn fjorten individer! Eller; nitten om vi skal telle med snilene til Busteliten. Bevare meg vel, vi har faktisk åtte sniler boende i vinduskarmen på kjøkkenet. "Heldigvis" er tre av dem på ferie, så det er bare fem som er hjemme. 

For to uker siden, flyttet det tre unge herremenn inn på Fjellborg. De ble raskt døpt Grise, Krise og Fise, og disse tre daffer glade og fornøyde rundt i det lille fjøset sitt. 


Vi har blitt veldig gode kamerater; særlig Grise og jeg har funnet tonen. Han er den som er mest frempå av dem. Krise gjør ikke så mye utav seg, men har antakelig nok med å finne seg sjæl, og Fise er den lille rampen som alltid virrer rundt og forsøker å stikke av. 


De er, som griser flest, glad i mat, men er også veldig menn, og kan ikke fatte og begripe hva gulrøtter skal være godt for. Men, rasler du med en pose chilinøtter? Ja, da blir det for rene festen å regne! 

På "låven" har det flyttet inn elleve damer. Det skulle etter planen vært ti, men ingen vet hvor den ellevte kom fra, eller hvem den ellevte er, men der det er hjerterom, er det husrom, og egg blir det, så da spiller det jo egentlig ingen rolle. 


Så pene å se på, er de foreløpig ikke, men eggene de legger er veldig gode. Det er jo det viktigste. De er pensjonerte produksjonshøner, og lever nå livets høst i noe jeg antar er total forskrekkelse over hvor stor verden egentlig kan være. (Det er tidligere burhøns, som plutselig har fått stor plass både inne og ute.)

Busteliten syns det er spesielt stas med disse hønene, og er inne for å hente egg både sent og tidlig. Det ligger også i planene å skaffe til veie en hane, slik at det kanskje kan bli litt moro for damene etter hvert, men i følge Busteliten skal den bo på takmønet. Jeg vil tro det begrenser moroa både for hønene og ikke minst oss, så jeg tror vi skal gå en runde eller to på det. Vi fikk jo omsider overtalt gutten til å gå for jentehøner fremfor guttehøner, så han er jo fleksibel bare han får tenkt seg om. 


Men, når hanen er under tak, så tror jeg vi setter en midlertidig inntaksstopp. Bustemannen og gammel-faffa mener at tre biekolonier for å få litt fart i frukthagen også hadde gjort seg, og nabo'n og jeg er enige om å spleise på ei ku for å redusere caffe latte-kostnadene noe, men alt det der tror jeg får vente bitte litt. Jeg har i grunnen nok med å jakte rømte sniler og å springe etter Ålle Trålle som plutselig har funnet ut hvordan han kan sette det ene benet fremfor det andre, akkurat nå.


Og sånn går nå dagene, her på Fjellborg. 

mandag 11. mai 2015

Er tidsklemma på ordentlig?

I det siste har vi snakket en del om tidsklemma her i Bustehjemmet. Vi syns at vi har det så travelt. Alltid er det noe vi skulle har gjort. Noe vi ikke rakk. Det er alltid noe. Spørsmålet vi har stilt oss, er: Hva kan vi gjøre for at tidsklemma ikke skal få ytterligere tak om livene våre?


Ikke minst; hvordan har den tatt oss i utgangspunktet? Riktignok arbeider Bustemannen fulltid et stykke fra hjemmet, men så er da også jeg hjemmeværende. Busteliten har barnehageplass tre dager i uka, og Bustekrøllen skal få lov til å kose seg her hjemme med meg enda ett år. Nokså rolig, skulle man tro? Ja, det er sant; vi har unger. Tidkrevende i seg selv, men vi har nok en romslig timeplan sammenliknet med andre småbarnsfamilier. Fritidsaktiviteter? Ja, jo. Vi deltar aktivt i det lokale barnelaget på bedehuset i bygda. Én gang annenhver uke; syv ganger i løpet av halvåret. I perioder deltar vi også på svømmekurs med Bustekrøllen; en halvtime i uka i like mange uker som kurset varer. Det holder for oss, men burde da være overkommelig?


Like fullt opplever vi altså at vi har det travelt. Arbeidsoppgavene står i kø, og for hvert punkt vi har krysset ut på lista, tilføyer vi to nye. Vi kommer liksom aldri i mål. Men, skal vi i mål, da? Hvor er mål? Har vi egentlig noe der og gjøre? Er det målet vi streber etter, eller er det strengt tatt veien i seg selv? For, etter en liten gjennomgang over kaffekoppen, konkluderte vi med at vi egentlig syns at reiseruta vi har valgt er veldig fin. 


Ja, for der lå også stikkordet! Vi har valgt. Vi må slutte å se på hverdagen som en tidsklemme med et stadig strammere grep. Vi må heller begynne og se på hverdagen vår her på Fjellborg som en livsstil. Ja, for vi har jo valgt og bosette oss her i mitt barndoms paradis. Vi har valgt og flytte ut på landet og omfavne livet her med begge armene. Jovisst er det mye arbeid i husdyrhold; hønsemøkk forsvinner ikke av seg selv, og girsen blir ikke julemiddag av seg selv. Det blir ikke grønt og frodig i drivhuset uten litt innsats, og fruktene fra frukttrærne blir ikke på magisk vis til saft og syltetøy ved et hokus pokus. Men, så er det da ingen som har pålagt oss å leve dette livet heller? Det er ingen som har tvunget oss til verken husdyrhold eller saftkoking? Vi har valgt det helt selv. Da kan vi da virkelig ikke klage heller, når livet synes hektisk? Innerst inne må nok både Bustemannen og jeg dessuten innrømme at vi trives best når det er litt hektisk. Det er jo da vi gjør det vi synes er gøy! 


Ja, for vi var på ingen måte blendet av en glansbildeforestilling om det idylliske livet på landet. Joda. Det er da idyllisk (og det kan virkelig se slik ut på et knippe utvalgte Instagram-bilder også), men kanskje ikke i ordets tradisjonelle forstand. I det man sitter på kjellerlemmen og nyter en nystekt bolle til kaffekoppen, mens man ser sola speile seg i evja på nedsiden her, kanskje? Men når man springer etter ei hundre kilos purke for å sette ei sprøyte med antibiotika i nakkekoteletten hennes? Når man må ut og mekke på traktoren halv ti en fredagskveld fordi noe har gått skeis i løpet av dagen? Når man velter et mjølkespann som viser seg og inneholde likvannet til en død mus og får det over hele seg (!)? Når man tar på seg finkjolen fordi man en sjelden gang skal i selskap, men neglene er like svarte av jord og olje, selv om man har skrubbet dem etter alle kjerringrådene i boka? Når man må si nei takk til et selskap fordi man skal slakte? Eller droppe den ekstra ferieuken du så gjerne kunne tenkt deg, nettopp fordi du har så mange dyr hjemme, og de skal ha mat og stell uansett hvor mye du kunne tenke deg en badeferie i Danmark. 


Alt dette visste vi om. Både av fordeler og ulemper. Likevel så valgte vi dette livet, og derfor har vi også bestemt oss for å slutte og mase så fælt om denne berømte tidsklemma. Vi har valgt en livsstil, og vi har valgt arbeid. Vi kunne droppet alt sammen og bare latt det bli med gressklipping, men det gjorde vi altså ikke. Og - vil dere vite en liten hemmelighet? I det øyeblikket vi bestemte at dette var en livsstil, og ikke en tidsklemme, så føltes hverdagen plutselig så mye mer lystbetont med én gang. Selv om de grisene som skulle flytte inn først om tre uker, kommer allerede om én, og grisefjøset enda ikke er klart. Eller at jeg er nødt for å gå ut i øs-pøs regnvær fordi jeg må vanne i drivhuset og så noen noen frø som ble klargjort tidligere i dag. Det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det, som teller!


Ha en feiende flott uke der ute - uansett hva slags livsstil du har valgt!

Related Posts with Thumbnails