Velkommen til Bustebloggen

En utpreget hverdagsblogg med små gløtt fra en hverdag som nok ikke er så festlig som mange skulle tro. Her luftes små og store tanker, det skrytes av interiør og gryende håndarbeidsferdigheter, mens hverdagsgledene står i sentrum. Det hele krydres med en stor porsjon humor, men har også små stikk av alvor. Håper du vil like deg her, og legg gjerne igjen et spor før du går.




tirsdag 18. november 2014

#galteogvralte

Så var det omsider tid for litt blogging igjen. Eller. Tid og tid. Jeg tar meg tid. Bak oss ligger to hektiske uker nå, og mange av dere har fulgt dem via Instagram, men jeg har likevel lyst til å blogge litt om det. Ja, for dere husker vel at vi fikk to griser i mai? Galte og Vralte? Nå ligger de godt forvart i fryseren vår, etter at de ble slaktet forrige helg. 

Galte (t.v.) og Vralte i mai.

"Hvordan klarer du egentlig å spise kjæledyrene dine?" er det mange som har lurt på. Det er bare det, at grisene har ikke vært kjæledyrene våre; de har vært husdyrene våre. Fra det øyeblikket det ble bestemt at vi skulle bli "grisebønder", var det også bestemt at de var mat. Vi har vært forberedt på det, og alle, Busteliten inkludert, har vært inneforstått med at de en dag skulle havne på bordet. Dog skal det innrømmes at det var litt vemodig å sitte der sist lørdag, utenfor bingen deres, og snakke og kose med dem, og vite det at bare i løpet av noen få timer skulle gå fra å være gris til å bli mat.

Det er ikke ofte jeg legger ut bilder av meg selv på denne
bloggen, men en middagsselfie får være et godtatt unntak.

Ja, for det er nemlig slik det fungerer: I det skuddet settes, går de fra å være gris til og bli mat. Det er det jeg har vokst opp med, og det er slik jeg har lært at det er. Kynisk vil kanskje noen si, men alt kjøtt kommer jo fra noe eller noen. Også det kjøttet vi kjøper i butikken. Det er også det vi ønsker å lære Busteguttene våre, og Busteliten på tre år har da også hatt et veldig avklart forhold til dette. Kanskje litt i overkant avklart også muligens, hvis vi spør barnehagen.

Galte og Vralte, slaktedagen. Og neida, ribba blir ikke brun.
Det brune sitter i det ytterste hudlaget og forsvinner sammen
med busta når grisen skoldes.

Slaktingen gikk forøvrig veldig greit. Vi hadde god hjelp av både svoger og bestefar. Selv var jeg ikke med på selve avlivingen, men tok ellers del i alt. Pappa mente på at jeg ikke var riktig vel bevart da jeg i ettertid fortalte at det aller morsomste var å rense og skylle tarmer. Vommingen ("tømme" grisen) var forresten også innmari morsomt, og da pappa mente det virkelig tiltet for meg, var da jeg uten problemer klarte å stå og se på det, samtidig som jeg inntok en pølsemiddag mellom slagene. (Likevel har jeg det fra farssiden, i følge bestemor!) 

Lørdagsunderholdning når man
bor på landet - tarmrensing!

Etter at grisene hadde hengt sine førti døgngrader, ble de partert og pakket og merket og lagt i fryseren. Det har blitt flotte ribber, saftige skinkesteker, indrefileter og ytrefileter, nakkekoteletter i hopetall, strimlet svinekjøtt, spareribs, grytekjøtt og sjømannsbiffer. Restene av alt dette igjen, har blitt til kjøttdeig, og fettrestene ble hermetisert til kattemat. Ikke et gram er gått tapt! Benrestene har vi kokt kraft på, og av leveren fikk vi intet mindre enn 6,4 kg leverpostei. Hodene ligger på vent i fryseren og skal bli til hodesylte, og vi har dessuten laget syltelabber. Nå gjenstår det bare å lage meiseboller av selve skinnet, og så er vi i mål. Om vi er skremt fra å leke grisebønder neste år også? Overhodet ikke! Dette har vært bare moro!

Her er det ingen slinger i valsen,
og det er produsert hjemmelaget leverpostei.

På søndag hadde vi første svinemiddag, og det smakte utsøkt. Dessuten føltes det utrolig kjekt og kunne spise egenprodusert mat. Mer kortreist kan man ikke få den. Og - vi vet at den har hatt det bra før den ble mat. 

Galte eller Vralte til venstre.

"Mamma? Er grisen død?"
"Ja. Nå er grisen død." 


 

tirsdag 30. september 2014

Husmorferie. Mmm!

Du vet du er småbarnsmor når du har tilnærmet barnefri en hel helg - og bruker den til å vaske! Og det kan jeg bare skrive under på, at husmorhelg og husmorferie, det er ikke det samme. Husmorhelg er godt for samvittigheten, men akkurat nå hadde en husmorferie vært det beste for en skranten kropp.

Tenk dere det, da, og ta inn på et hotell? Mutters alene. (Ja, for mann og barn og gris hadde selvsagt måttet klare seg selv.) Kaste seg ned på den mykeste hotellseng man kan tenke seg? Og sove! Uten at noen ringer og lurer på om jeg har husket å overføre penger hit eller dit (mobilbank kan man jo ikke skaffe seg!) eller hva vi skal ha til middag. Uten at noen spør etter hvor stasjonsmester Steel kan ha gjemt seg? Eller uten at noen, som hadde tenkt til å ta seg en formiddagsdupp, ombestemte seg i siste liten og din egen formiddagsdupp (fordi du var oppe fire ganger natten i forveien) plutselig gikk fra å være innenfor rekkevidde til å bli like oppnåelig som at de tre tonnene med klær bretter seg selv. 


Etter søte drømmer kunne man gått til hotellets restaurant og inntatt en bedre middag. Uten og diskutere hvorvidt sidemannen skal eller bør eller må spise opp kyllingen eller pastaen og i hvertfall ikke bare ketchup. Uten og plukke opp kniver og gafler og diverse annet som tilfeldigvis bare faller på gulvet midt under måltidet, helt av seg selv. Eller - uten og kaste i seg maten før minstemann finner ut at han er sulten. NÅ! Aj, aj, aj.


Ooo! Ja, eller spa! Oh my, oh my! Jeg kjenner jeg blir aldeles salig bare ved tanken. Bli knadd og strukket helt til man er helt lealøs i hvert eneste av kroppens fiber. Ikke lenger kjenner et snev av smerte noe sted. Bare en følelse av døs og en uendelig tilfredshet. Ja, det hadde vært noe! 


Og så, så kunne man satt seg i hotellets bar og nytt en utsøkt kopp med kaffe. I ro og mak. Bare sett på livet. Uten og løfte så mye som en finger. Kanskje vært fullstendig vill og tatt et kakestykke attåt. Litt utagerende må man jo være. Mmm!


Til slutt kunne man tatt seg en tur i hotellets basseng. Latt seg synke ned i et varmt boblebad og sitte der og halvsove og la tankene få vandre fritt. Tenkt at dette, dette hadde man virkelig fortjent! Så, kunne man gått tilbake til rommet sitt. Slengt seg opp i den store, bløte sengen, og sovet helt til man våknet av seg selv dagen etter. (Eventuelt fløyet på do hver halvtime natta igjennom, slik det gjerne er når man faktisk først har muligheten til å sove en hel natt uten avbrytelser.)


Akkurat hotellfrokoster er jeg ikke så ille begeistret for, men det hadde hvertfall vært deilig og slippe og ta opprydningen etter seg før man dro hjem til mann og barn og gris. Full av overskudd og klar til en ny runde. Ja, man kan drømme...

Næring til drømmen, har jeg funnet på www.hotelspecials.no. Der fant jeg et hotell i Nederland, Grand Hotel Karel V, og dit kunne jeg dratt på flekken, tror jeg. Bare trykk på linken HER, så skjønner du hva jeg mener.

 

// Innlegget er et samarbeid. //

mandag 22. september 2014

En liten bibeltime. Og kommunikasjon.

At Busteliten blir større, blir vi til stadighet minnet opp. Én ting er at han skyter i været som en rakett og plutselig har blitt halvparten så lang som sin to meter lange pappa, noe ganske annet er alle spørsmålene! Bustemannen og jeg er skjønt enige om at den største utfordringen med å ha barn, er og kommunisere med dem. Det på en måte som både er sann og forståelig for et lite barn, i en verden som selv vi kan ha vansker med å skjønne oss på. 

I går var vi i dåp til en liten gutt. Bustemannen og jeg hadde fått det ærefulle oppdraget som faddere, og dagen startet i kirken. Da det var tid for nattverd, tok jeg med meg Busteliten. Han er døpt, og i dåpen påtok vi oss et ansvar om å oppdra ham i den kristne tro. Derfor syns vi også at det er både riktig og naturlig å ta ham med i det som skjer når vi først er i kirken.

"Mamma? Hvor skal vi?"
"Vi skal stå i kø for nattverd," hvisket jeg.
"Mamma? Er det natta'n?" ville Busteliten vite. Han hvisket ikke.
"Nei, nei. Det er ikke natta'n, vennen min. Nattverd," hvisket jeg tilbake mens jeg forsøkte å overhøre den liksom-diskré latteren fra de rundt.
"Nattverd? Hva er det?"

I et forsøk på å a) ikke påkalle meg mer oppmerksomhet enn nødvendig og b) få litt ekstra tid til å finne et enkelt svar på spørsmålet hans, prøvde jeg optimistisk og forklare at det kunne vi snakke om i bilen bare gudstjenesten ble ferdig. Dere kan jo gjette hvorvidt Busteliten godtok en så enkel forklaring?

"Nei altså," fortsatte jeg hviskende mens vi jobbet oss fremover i køen. "Du vet Jesus? Han vi hører om på barnemøtet?" Joda, han husket da og ha hørt om den karen. "Han ba alle vennene sine komme på kveldsmat, også gav ham dem kjeks og saft. Også sa han det, at når de skulle spise kjeks og drikke saft en annen gang, så skulle de huske på ham." 

"Jeg fikk ikke kjeks!" Vi hadde akkurat satt oss ned, og Busteliten satt på fanget mitt og var temmelig fornærma. Jeg forklarte at det var vanlig at presten bare ba for de minste barna, og at vi dessuten hadde Tom & Jerry-kjeks i stellebagen (og det hadde ikke presten), så han kom fort over akkurat dét. Det jeg hadde kommet fort og greit over litt tidligere, var hvorfor Jesus ba vennene sine på kveldsmat, og at han skulle dø. Men, så enkelt skulle det vise seg ikke å være, da Busteliten plutselig lurte på "hvor er Jesus nå?"

Og så var det på'n igjen...

I bilen på vei hjem måtte jeg debriefe litt med Bustemannen. For, dette er vanskelige temaer. Hva skal vi si? Hva skal vi ikke si? Og det gjelder ikke bare de teologiske spørsmålene. Nærmest daglig blir vi stilt til veggs. Tilsynelatende er det små, enkle spørsmål, men vi erfarer gang på gang at det er de enkleste spørsmålene som krever de vanskeligste svarene. Kommer Busteliten og lurer på hvor Ulf er, kan jeg finne ham på én, to, tre, enda det er en million steder Ulf kan ha gjemt seg. Lurer han på hva Beppe driver med, kan jeg gjette meg til et svar, og skulle jeg ta feil, så er det ikke avgjørende for virkelighetsoppfattelsen til en liten kæll. Men, når den smarte, lille fyren begynner å stille de eksistensielle spørsmålene... Og: "Mamma? Hvorfor det?". Da holder det ikke med et derfor. Og, sånn apropo virkelighetsoppfattelse:

"Busteliten, hva har du lyst på til middag i dag?"
"Jeg syns vi skal spise sauen, jeg, mamma!" 
       

 

søndag 7. september 2014

Den sommer'n

Jeg er et vintermenneske. Det har jeg alltid vært.
Sommer'n har liksom bare vært en nødvendighet man måtte gjennom.
Men, for første gang siden barndommen, har det vært den sommer'n.

Den sommer'n som gjorde at jeg ble litt trist av å tenke på at høsten skulle komme.

Den sommer'n jeg bodde i shortsen.

Den sommer'n jeg gikk mer barføtt enn med sandaler på.


Den sommer'n jeg ble skikkelig brun. Til og med på magen!

Den sommer'n jeg spiste så mye is at jeg til slutt ikke klarte å holde tellinga.
Ikke engang per dag.


Den sommer'n jeg hadde masse fregner på nesa.

Den sommer'n vi sov i campingvogn.

Den sommer'n vi jublet over en liten regnskur. Fordi det var...

... den sommer'n sola skinte. Hver eneste dag. På ordentlig.


Den sommer'n vi bada i elva. Og i sjøen. Og enda mer i elva. Ja, det var...

... den sommer'n det var så varmt i elva, at vi måtte inn i dusjen for å kjøle oss ned.


Den sommer'n vi hadde favorittlåter på radioen.

Den sommer'n vi ikke brukte kjøkkenet på en hel måned fordi det var ...

... den sommer'n vi grilla hver eneste dag.

Den sommer'n vi rakk å bruke opp all solkremen og til og med måtte kjøpe mer.


Den sommer'n vi hadde en sti fra utgangsdøra og inn til do.
Vi levde jo utendørs.


Den sommer'n vi huska, lekte i sandkassa, sykla og turna i gresset.


Den sommer'n vi la oss nydusja om kvelden,
under dyner som hadde hengt i vinduskarmen hele dagen.


Den sommer'n vi kosa oss så inderlig ille, hver eneste dag. Vi levde i nuet.

Den sommer'n som var akkurat som en sommer skal være!


Akk.

 

mandag 11. august 2014

Er du død? Flyr noen?

Døden er et veldig abstrakt begrep for en liten gutt som ennå ikke har rukket å fylle tre. Derfor har vi heller ikke snakket så veldig mye om bestemor som bor i himmelen. Så langt har vi bare forholdt oss til farmor og beppemor, og det har vært nok. I det siste har han imidlertid lært at det er noe som heter å være død, all den tid vi slår i hjel fluer både sent og tidlig (!). Han snapper opp. Relasjoner er også noe han har begynt å vise interesse for i det siste, og i stad lurte han:

"Mamma? Er beppe mamma'n din?"
"Nei, beppe er pappa'n til mamma. Mamma'n til mamma er død."
"Død?"
"Ja, mamma'n til mamma er død, og bor oppe i himmelen."
"Flyr hun?"
"Nei, det tror jeg nok ikke, men jeg tror hun sitter på en sky og følger med på oss og ser hva vi driver med. At vi skal kjøpe parkdress til deg i dag for eksempel."

 Og så ble det ikke sagt noe mer om det, for da kom han plutselig på noe annet å lure på. Så gikk det noen timer, og jeg stod ved kjøkkenbenken og smurte brødskiver, mens Busteliten satt og så på Postmann Pat.

"Mamma? Er du død?"
"Nei, nei. Mamma'n din lever. Jeg lever. Det er mamma'n min som er død."
"Å ja. Hun sitter og ser på vårs på skya."

Så ble det stille noen sekunder, før:

"Er pappa død?" 
"Nei, pappa lever. Pappa er bare på jobb."
"Å ja."

Mamma'n min og meg.
(Og en bekreftelse på at Busteliten er min sønn.)

Og så var vi ferdige med den saken. For i dag.


 

fredag 8. august 2014

Med Bustefamilien på penkingtur

Jaaada! Vi har vært på ferie! Med penkingvonga våres.

"Mamma? Hvor skal vi?" 
"Mamma? Hvor skal vi?"
"Mamma? Hvor skal vi?
"Mamma? Hvor er du?"
"Mamma? Hvor skal vi?"

Det lurte Busteliten på helt fra vår lille avkrok av Sarpsborg og helt ned til Kristiansand. Og mamma satt i forsetet og svarte tålmodig mens hun heklet og serverte hjemmelaga sjokoladekake fra den rutete matboksen til pappa'n som kjørte. Hvor stereotypisk går det an å bli? Vel, vi er svaret.

Det er ikke fullt før du må presse
lokket på boksen, og da blir
kakestykkene seende
ut der etter.

Det er liksom ikke noe å lure på når vi drar på ferie. Vi drar til Skottevik. En liten perle i Høvåg, en liten halvtime unna Kristiansand. Vi drar alltid dit. Jeg har campet der fra jeg var på alder med Busteliten, og det er liksom der den ekte sommerfølelsen finnes. 

Det var første tur med egen penkingvong, og Busteliten var fra seg av lykke over å ha med seg noe så flott på tur. At penkingvonga er et klenodium fra 1985, bidro egentlig bare til den feriesjarmen som kun kan slås av et riktig hustelt med oransje gardiner. Den brun- og gulrutete duken som i min barndom prydet motorkassa i tresnekka til han far, utgjorde prikken over i-en. (Og nei, det er ikke ironi; jeg elsker det!)

Altså, her var egentlig motivet den stakkars stasjonsmester
Steel som var så uheldig å sette seg fast i mors blomstrete 
IKEA-servietter, men bildet viser også den sjarmerende
duken som nevnt over. Legg også spesielt merke til
det grønne og hvite PLAST-teppet i bakgrunnen.

De to første dagene tilbragte vi i Dyreparken. Busteliten var aller mest opptatt av å få sett på grisene. Greit nok det; når man først er i en dyrepark, er det jo artig å se noe man ikke ser så mye til sånn ellers (!). Bustekrøllen på sin side, var mest opptatt av tigrene. Jeg trodde babyer for det meste bare var potetsekker som godtok det meste så lenge de fikk mat og rene bleier, men der fikk jeg pent tro om igjen. Babyen vår ble iallefall rimelig hissig da han skjønte at vi var ferdig med å se på tigrene. (Og Beppemor øyner endelig en mulighet til å bli noens favoritt, all den tid Busteliten kun ser på henne som en kilde til pølser og penger og ellers forguder Beppe, så hun har nå gitt beskjed om at vi må lage tigerbinge før jul, for her skal Bustekrøllen kjøpes med en tiger har hun lovet.)

"Mutter'n! Her snakker vi pusekatt, mutter'n!"

Kaptein Sabeltann, som var ett og alt i fjor sommer, var det plutselig ikke så farlig med lenger, men det var et høytidelig øyeblikk i Bustefamilien da storebror fikk ny Kaptein Sabeltann-skjorte, og samtidig foræret lillebror den gamle som var blitt for liten. Det var, i hvertfall om man skal dømme etter smilet, lillebrors desiderte høydepunkt i ferien!

"Vi er to like, mamma!"

Ellers gikk dagene til å spise is, grille, spise is, fiske krabber, spise is, ro båt, spise is, sykle, spise is, spise is og å spise is. Den sjette og siste dagen, dro vi i Dyreparken igjen, med det mål for øyet å slite ungene så fullstendig ut at strekningen Kristiansand-Sarpsborg kunne unnagjøres på rekordtid mens de sov. Veeel.... Idealtid er jo også en fin tid, og snart-treåring som sitter bakovervendt i bil er ikke fullt så fint. Sånn seriøst, hvordan skal en storvokst pjokk kunne klare å sitte den veien helt til han blir fire? Hva er løsningen? Bortsett fra å knyte bena bak nakken og legge ham i narkose før en hver kjøretur slik at han ikke merker smertene? 

"Mamma! Se! Der er masse gulleroter i vannet!"

Bustemannen og jeg "feiret" seks års bryllupsdag (tror jeg det var?) på hjemreisedagen, og rundt midnatt, var det bare å innse at bryllupsdager før vi fikk barn, og etter vi fikk barn, er to forskjellige ting. Nå er det å skvise seg inn mellom to barneseter for å støtte hoder og massere knær, se på Brannmann Sam samtidig som man synger Prøysenviser i duett med Hanne Krogh via Spotify, og deler en boks med Coka Cola Zero med han som kjørte. Da var det enda to timer til vi var hjemme.


Men det var en fin ferie, altså. Vi har mange gode minner med oss når vinteren kommer, om den første ferieturen i penkingvonga vår. Om sørlandet, is og saltvann. Og en tiger. Også kan vi glede oss til neste sommer, ja, for vi kommer alltid tilbake.

tirsdag 22. juli 2014

Bekjentskaper fra savannen

Før jeg får skattefuten og det som verre er på nakken, er det vel like greit først som sist og fortelle at jeg har FÅTT noe. Eller, Busteliten har FÅTT noe. En gave. Leker. Som mora er temmelig misunnelig på.

Like før vi dro på ferie til Kristiansand med den nyinnkjøpte penkingvonga vår (jada, vi har vært på ferie, men det får vi ta siden), så dumpet det nemlig ned i postkassa vår en rekke dyr. Det var en løve og en løveunge, en elefant, en giraff, en flodhest, en sebra, og en sjimpanse. Perfekt før tre dager i dyreparken!


Det som gjorde mamma'n veldig misunnelig på denne gaven til Busteliten, var at det var veldig flotte dyr. Jeg, som fra egen barndom, er vant med griser med støpekant på ryggen og hester på ustødige ben, ble veldig positivt overrasket over hvor mye mer robuste disse dyrene var. Det var god størrelse på dem, og de var gode å holde i - selv for en voksenhånd. I tillegg var de veldig naturtro, men så er jo også det noe produsenten har satt seg som mål at de skal være, all den tid dyrene er håndmalte og godkjent av zoologiske hager. Et pluss får de også for å komme i forskjellige størrelser. Elefanten var faktisk stor, og løveungen mindre enn kongen sjøl.


Busteliten syntes også at dette var flotte dyr, og de var jevnt med i leken utenfor penkingvonga i løpet av ferien. Riktignok som hjelpemannskaper i Jupiter for brannmann Sam. Innimellom utgjorde nok løven en trussel for stasjonsmester Steel, men det var ikke verre enn at Sam og flodhesten fikset det, altså. 


Schleich var for oss en ukjent leketøysprodusent frem til nå, men vi har fått et veldig positivt førsteinntrykk, og håper å stifte mer bekjentskap med dem etter hvert. Med to små kællær i huset, vil jeg tro at det vil være høyt forbruk på mye av det de har å tilby. Vil du lese mer, kan du trykke HER.


Feriefortellinger kommer jeg tilbake med når klærne er vasket, og frukthagan er tømt for bær. Også skal jeg lære meg å tørke solkremen av mobillinsa før jeg tar bilder i kveldssol.
Vi blogges!

 
Related Posts with Thumbnails