Velkommen til Bustebloggen

En utpreget hverdagsblogg med små gløtt fra en hverdag som nok ikke er så festlig som mange skulle tro. Her luftes små og store tanker, det skrytes av interiør og gryende håndarbeidsferdigheter, mens hverdagsgledene står i sentrum. Det hele krydres med en stor porsjon humor, men har også små stikk av alvor. Håper du vil like deg her, og legg gjerne igjen et spor før du går.




søndag 7. september 2014

Den sommer'n

Jeg er et vintermenneske. Det har jeg alltid vært.
Sommer'n har liksom bare vært en nødvendighet man måtte gjennom.
Men, for første gang siden barndommen, har det vært den sommer'n.

Den sommer'n som gjorde at jeg ble litt trist av å tenke på at høsten skulle komme.

Den sommer'n jeg bodde i shortsen.

Den sommer'n jeg gikk mer barføtt enn med sandaler på.


Den sommer'n jeg ble skikkelig brun. Til og med på magen!

Den sommer'n jeg spiste så mye is at jeg til slutt ikke klarte å holde tellinga.
Ikke engang per dag.


Den sommer'n jeg hadde masse fregner på nesa.

Den sommer'n vi sov i campingvogn.

Den sommer'n vi jublet over en liten regnskur. Fordi det var...

... den sommer'n sola skinte. Hver eneste dag. På ordentlig.


Den sommer'n vi bada i elva. Og i sjøen. Og enda mer i elva. Ja, det var...

... den sommer'n det var så varmt i elva, at vi måtte inn i dusjen for å kjøle oss ned.


Den sommer'n vi hadde favorittlåter på radioen.

Den sommer'n vi ikke brukte kjøkkenet på en hel måned fordi det var ...

... den sommer'n vi grilla hver eneste dag.

Den sommer'n vi rakk å bruke opp all solkremen og til og med måtte kjøpe mer.


Den sommer'n vi hadde en sti fra utgangsdøra og inn til do.
Vi levde jo utendørs.


Den sommer'n vi huska, lekte i sandkassa, sykla og turna i gresset.


Den sommer'n vi la oss nydusja om kvelden,
under dyner som hadde hengt i vinduskarmen hele dagen.


Den sommer'n vi kosa oss så inderlig ille, hver eneste dag. Vi levde i nuet.

Den sommer'n som var akkurat som en sommer skal være!


Akk.

 

mandag 11. august 2014

Er du død? Flyr noen?

Døden er et veldig abstrakt begrep for en liten gutt som ennå ikke har rukket å fylle tre. Derfor har vi heller ikke snakket så veldig mye om bestemor som bor i himmelen. Så langt har vi bare forholdt oss til farmor og beppemor, og det har vært nok. I det siste har han imidlertid lært at det er noe som heter å være død, all den tid vi slår i hjel fluer både sent og tidlig (!). Han snapper opp. Relasjoner er også noe han har begynt å vise interesse for i det siste, og i stad lurte han:

"Mamma? Er beppe mamma'n din?"
"Nei, beppe er pappa'n til mamma. Mamma'n til mamma er død."
"Død?"
"Ja, mamma'n til mamma er død, og bor oppe i himmelen."
"Flyr hun?"
"Nei, det tror jeg nok ikke, men jeg tror hun sitter på en sky og følger med på oss og ser hva vi driver med. At vi skal kjøpe parkdress til deg i dag for eksempel."

 Og så ble det ikke sagt noe mer om det, for da kom han plutselig på noe annet å lure på. Så gikk det noen timer, og jeg stod ved kjøkkenbenken og smurte brødskiver, mens Busteliten satt og så på Postmann Pat.

"Mamma? Er du død?"
"Nei, nei. Mamma'n din lever. Jeg lever. Det er mamma'n min som er død."
"Å ja. Hun sitter og ser på vårs på skya."

Så ble det stille noen sekunder, før:

"Er pappa død?" 
"Nei, pappa lever. Pappa er bare på jobb."
"Å ja."

Mamma'n min og meg.
(Og en bekreftelse på at Busteliten er min sønn.)

Og så var vi ferdige med den saken. For i dag.


 

fredag 8. august 2014

Med Bustefamilien på penkingtur

Jaaada! Vi har vært på ferie! Med penkingvonga våres.

"Mamma? Hvor skal vi?" 
"Mamma? Hvor skal vi?"
"Mamma? Hvor skal vi?
"Mamma? Hvor er du?"
"Mamma? Hvor skal vi?"

Det lurte Busteliten på helt fra vår lille avkrok av Sarpsborg og helt ned til Kristiansand. Og mamma satt i forsetet og svarte tålmodig mens hun heklet og serverte hjemmelaga sjokoladekake fra den rutete matboksen til pappa'n som kjørte. Hvor stereotypisk går det an å bli? Vel, vi er svaret.

Det er ikke fullt før du må presse
lokket på boksen, og da blir
kakestykkene seende
ut der etter.

Det er liksom ikke noe å lure på når vi drar på ferie. Vi drar til Skottevik. En liten perle i Høvåg, en liten halvtime unna Kristiansand. Vi drar alltid dit. Jeg har campet der fra jeg var på alder med Busteliten, og det er liksom der den ekte sommerfølelsen finnes. 

Det var første tur med egen penkingvong, og Busteliten var fra seg av lykke over å ha med seg noe så flott på tur. At penkingvonga er et klenodium fra 1985, bidro egentlig bare til den feriesjarmen som kun kan slås av et riktig hustelt med oransje gardiner. Den brun- og gulrutete duken som i min barndom prydet motorkassa i tresnekka til han far, utgjorde prikken over i-en. (Og nei, det er ikke ironi; jeg elsker det!)

Altså, her var egentlig motivet den stakkars stasjonsmester
Steel som var så uheldig å sette seg fast i mors blomstrete 
IKEA-servietter, men bildet viser også den sjarmerende
duken som nevnt over. Legg også spesielt merke til
det grønne og hvite PLAST-teppet i bakgrunnen.

De to første dagene tilbragte vi i Dyreparken. Busteliten var aller mest opptatt av å få sett på grisene. Greit nok det; når man først er i en dyrepark, er det jo artig å se noe man ikke ser så mye til sånn ellers (!). Bustekrøllen på sin side, var mest opptatt av tigrene. Jeg trodde babyer for det meste bare var potetsekker som godtok det meste så lenge de fikk mat og rene bleier, men der fikk jeg pent tro om igjen. Babyen vår ble iallefall rimelig hissig da han skjønte at vi var ferdig med å se på tigrene. (Og Beppemor øyner endelig en mulighet til å bli noens favoritt, all den tid Busteliten kun ser på henne som en kilde til pølser og penger og ellers forguder Beppe, så hun har nå gitt beskjed om at vi må lage tigerbinge før jul, for her skal Bustekrøllen kjøpes med en tiger har hun lovet.)

"Mutter'n! Her snakker vi pusekatt, mutter'n!"

Kaptein Sabeltann, som var ett og alt i fjor sommer, var det plutselig ikke så farlig med lenger, men det var et høytidelig øyeblikk i Bustefamilien da storebror fikk ny Kaptein Sabeltann-skjorte, og samtidig foræret lillebror den gamle som var blitt for liten. Det var, i hvertfall om man skal dømme etter smilet, lillebrors desiderte høydepunkt i ferien!

"Vi er to like, mamma!"

Ellers gikk dagene til å spise is, grille, spise is, fiske krabber, spise is, ro båt, spise is, sykle, spise is, spise is og å spise is. Den sjette og siste dagen, dro vi i Dyreparken igjen, med det mål for øyet å slite ungene så fullstendig ut at strekningen Kristiansand-Sarpsborg kunne unnagjøres på rekordtid mens de sov. Veeel.... Idealtid er jo også en fin tid, og snart-treåring som sitter bakovervendt i bil er ikke fullt så fint. Sånn seriøst, hvordan skal en storvokst pjokk kunne klare å sitte den veien helt til han blir fire? Hva er løsningen? Bortsett fra å knyte bena bak nakken og legge ham i narkose før en hver kjøretur slik at han ikke merker smertene? 

"Mamma! Se! Der er masse gulleroter i vannet!"

Bustemannen og jeg "feiret" seks års bryllupsdag (tror jeg det var?) på hjemreisedagen, og rundt midnatt, var det bare å innse at bryllupsdager før vi fikk barn, og etter vi fikk barn, er to forskjellige ting. Nå er det å skvise seg inn mellom to barneseter for å støtte hoder og massere knær, se på Brannmann Sam samtidig som man synger Prøysenviser i duett med Hanne Krogh via Spotify, og deler en boks med Coka Cola Zero med han som kjørte. Da var det enda to timer til vi var hjemme.


Men det var en fin ferie, altså. Vi har mange gode minner med oss når vinteren kommer, om den første ferieturen i penkingvonga vår. Om sørlandet, is og saltvann. Og en tiger. Også kan vi glede oss til neste sommer, ja, for vi kommer alltid tilbake.

tirsdag 22. juli 2014

Bekjentskaper fra savannen

Før jeg får skattefuten og det som verre er på nakken, er det vel like greit først som sist og fortelle at jeg har FÅTT noe. Eller, Busteliten har FÅTT noe. En gave. Leker. Som mora er temmelig misunnelig på.

Like før vi dro på ferie til Kristiansand med den nyinnkjøpte penkingvonga vår (jada, vi har vært på ferie, men det får vi ta siden), så dumpet det nemlig ned i postkassa vår en rekke dyr. Det var en løve og en løveunge, en elefant, en giraff, en flodhest, en sebra, og en sjimpanse. Perfekt før tre dager i dyreparken!


Det som gjorde mamma'n veldig misunnelig på denne gaven til Busteliten, var at det var veldig flotte dyr. Jeg, som fra egen barndom, er vant med griser med støpekant på ryggen og hester på ustødige ben, ble veldig positivt overrasket over hvor mye mer robuste disse dyrene var. Det var god størrelse på dem, og de var gode å holde i - selv for en voksenhånd. I tillegg var de veldig naturtro, men så er jo også det noe produsenten har satt seg som mål at de skal være, all den tid dyrene er håndmalte og godkjent av zoologiske hager. Et pluss får de også for å komme i forskjellige størrelser. Elefanten var faktisk stor, og løveungen mindre enn kongen sjøl.


Busteliten syntes også at dette var flotte dyr, og de var jevnt med i leken utenfor penkingvonga i løpet av ferien. Riktignok som hjelpemannskaper i Jupiter for brannmann Sam. Innimellom utgjorde nok løven en trussel for stasjonsmester Steel, men det var ikke verre enn at Sam og flodhesten fikset det, altså. 


Schleich var for oss en ukjent leketøysprodusent frem til nå, men vi har fått et veldig positivt førsteinntrykk, og håper å stifte mer bekjentskap med dem etter hvert. Med to små kællær i huset, vil jeg tro at det vil være høyt forbruk på mye av det de har å tilby. Vil du lese mer, kan du trykke HER.


Feriefortellinger kommer jeg tilbake med når klærne er vasket, og frukthagan er tømt for bær. Også skal jeg lære meg å tørke solkremen av mobillinsa før jeg tar bilder i kveldssol.
Vi blogges!

 

søndag 6. juli 2014

Når mamma ikke er pedagog. Overhodet.

Alle har vi vel våre svin på skogen (eller i fjøset), men sånn i det store og det hele har jeg for det meste vært et ærlig og hederlig vesen. Så ble jeg mamma, og så var det slutt på dét. Jeg, som måtte slå opp i fremmedordboka for å forstå betydningen av ordet pokerfjes, har blitt en mesterløgner. Nå ljuger jeg meg lukt åt varmere breddegrader uten og blunke. Jeg, som ikke klarte å skrive noe annet enn artikler og utgreiinger i mangel på fortellerkunst da jeg gikk på skolen, forteller skrøner som de var de reneste sannheter. Ja, jeg tror til og med på det jeg forteller selv! Å bli mamma, gjorde meg på mange måter til et bedre menneske, men på dette punktet ble det altså verre. Mye verre.

"Nå må du passe deg, eller så kommer elgen!" 
Det bare kom. Jeg aner ikke hvorfra, men jeg var altså så desperat etter å få spist opp det saftige kjøttstøkke' mens det ennå var varmt, at jeg truet med elgen. Elgen, liksom!
"Høh?" Busteliten stoppet og gråte tvert, og bare stirret på moren sin.
"Høh?" var i grunnen det jeg tenkte også, for hvorfor i alle dager skulle elgen komme? Hvordan skulle jeg fortsette denne skrøna uten å bli ferska?
Før jeg fikk tenkt meg om, kom forklaringen:
" Ja, hvis ikke du slutter og gråte, så kommer elgen og lurer på hvorfor i alle dager du gråter så fælt!" overbeviste jeg. "Høh? Elgen?" "Ja, elgen. Og vi vil vel ikke ha besøk av ham, vil vi vel?" Nå var jeg virkelig på glid, og før Busteliten rakk og svare, fortsatte jeg: "Vi kan jo ikke ta i mot besøk av elgen nå? For det første, så er det midt i middagen, og ikke har vi nok mat til at elgen kan få. Det ville jo være uhøflig ikke å tilby ham noe, og ikke har vi kokt kaffe heller. Nei, dette går ikke!" Busteliten, og Bustemannen, sitter og stirrer med store øyne på meg. "Dessuten," sa jeg, "så har vi ikke plass til noen elg her! Den er altfor stor!". Ferdig snakka, og ferdig grått. Elgen snudde i skaukanten, også ble det ikke noe besøk den dagen. 

"Hæ? Hva gjør den finger'n der oppi nesa di?" 
Busteliten ser på meg, trekker fingeren halvveis ut før han stapper den opp igjen og fniser. "Nå på du passe deg, eller så kommer... Så kommer motorsagtrollet!" Jeg legger inn en dramatisk, liten kunstpause, og ser på Busteliten. Fingeren er på vei ut igjen. "Motorsagtrollet må du passe deg for, altså!" Busteliten gjør store øyne. "Motojsagtjollet?" "Ja, motorsagtrollet. Og vet du hva han har med seg?" Jeg venter ikke på svaret engang. "Han har med seg ei stor, diger motorsag! Den bruker han til å kappe av alle fingrene slik at det ikke går an å pelle buse noe mer! Én etter én sager han dem av." "Ooooj!" Dette funker. Nå snakker vi samme språk. Vi forstår hverandre, ungen og jeg. "Du vil vel ikke at motorsagtrollet skal komme og skjære av fingrene dine? Hæ? Det hadde jo vært kjekt og beholde dem slik at du kan gjøre andre ting?" Joda, Busteliten var enig i det, også ble det ikke noe mer buseplukking den dagen. 


"Veslekæll? Nå MÅ vi gå og legge oss." (Eller "vårs", som det heter på våre kanter.)
"Nei!" "Jo!" "Nei!" "Jo!" "Neeeeei!"
"Joooo! Eller så... Eller så kommer sengetrollet!" 
"Høh?" "Ja, sengetrollet!" Oh-uh! Hjernen jobber på høygear. Sengetroll, liksom. Hvor dust går det an å være? Dette kan slå to veier, så her gjelder det og spille kortene riktig og veie ordene med en godt tarert vekt. Man vil jo aller nødigst (faktisk ikke i det hele tatt!) påføre toåringen ytterligere lakenskrekk fem minutter over leggetid! "Høh?" spør Busteliten igjen. "Jo, nå skal du høre," begynner jeg. "Sengetrollet, det er et DIGERT troll. Ja, munnen hans er så stor, at det er plass til hele senga di inni der. På langs!" "Senga mi?" spør Busteliten. "Ja, senga di. Den fine stor gutt-senga di som du fikk av nissen til jul, vet du. Hvis ikke du går og legger deg nå, så kommer sengetrollet og SPISER senga di!" Jeg gjør meg så dramatisk som jeg bare tør, og det har så absolutt effekt, for Busteliten piler inn på badet, klar til å skifte bleie og pusse tenner. "Sånn, og nå må du sove. Det er kun når du sover at du skremmer bort sengetrollet, for da skjønner han at han må lete etter en annen seng og spise. Hvis ikke du sover, trur'n fortsatt at'n har sjans! Natta!"

"Vil du ikke ha mat, sier du? Jammen du som er så glad i kjøttboller?"
"Nei! Ikke sulten!" 
"Vennen, du må spise skal du bli stor og sterk!"
"Nei!"
Og, etter en lang dag i barnehagen, så er selvsagt dette nei-et akkompagnert av et digert hyl, etterfulgt av krokodilletårer og tenners gnissel. Slikt orker rett og slett ikke mor og høre på, etter en lang dag, midt i middagen. Desperate situasjoner tyr som kjent til desperate løsninger, og så er det på'n igjen. "Hysj! Hørte du det?" "Høh?" "Det er noen som gråter!" Jeg legger øret inntil magen til Busteliten, som trekker heisen og venter på fortsettelsen. "Ja, hør her! Mamma hører at noen gråter inne i magen din. Det er... jeg tror det er... Sultentrollet!" "Sultentjollet?" "Ja. Stakkar! Han er så sulten, så sulten, også får han ikke kjøttboller!" "Hæ?" Busteliten har helt glemt hvor forferdelig synd det nettopp var på ham, og sitter med kulerunde øyne og lurer på hvordan vi kan få dette sultentrollet til å holde fred ned i der. "Sultentrollet vil ha kjøttboller, Busteliten, og den eneste måten han kan få kjøttboller på, er at du spiser dem. Fort deg nå!" Og Busteliten gafler innpå. Først én. Så to. Så er plutselig hele tallerkenen tom. "Sånn. Nå er sultentjollet mitt mett," konkluderer Busteliten med før han takker for maten. Så går det tjue minutter: "Sultentjollet mitt gråter!"

Ta-ta! Og slik kreeres den ene "livsløgnen" etter den andre. Små usannheter som av et lite menneske blir oppfattet som sannheter, oppe og vedtatt, bare fordi mamma sier at det er sånn. Selvfølgelig finnes det troll! I grunnen er det skremmende hvilken makt man som voksen har over et lite barnesinn, når man tenker over saken. Selv har jeg avslørt mine livsløgner langt inn i tjueåra. Når sant skal sies, har jeg faktisk ikke avslørt alle ennå. Mang en gang har jeg tenkt at jeg alltid skal være dønn ærlig med mine egne barn, og ikke fare med skrøner og usannheter, men disse småtrolla (!), de gjør ett eller annet med en altså... Det er vel ikke akkurat hevnlyst det er snakk om, men noe er det i alle fall som får tunga på glid. Én ting er hvertfall sikkert, og det er at det finnes flere troll i skauen!


 

søndag 29. juni 2014

Skam og tabu? Eller sunn fornuft?

Like før helgen satt jeg og så på God Morgen Norge, og jeg kjente at jeg ble provosert. Temaet dreide seg om hvorvidt vårt forhold til nakenhet hadde endret seg de siste årene, og helsesøster Nina Misvær og leder for Press, Redd Barna Ungdom, Andrea Sjøvoll, var invitert i studio for å diskutere saken. 

Det var både synd og skam at vårt forhold til nakenhet var preget av tabu og nettopp skam, mente intervjuobjektene. I Evas drakt er vi ankommet denne jorden, og at kroppen vår skal være noe pinlig vi aller nødigst vil forholde oss til, er slettes ikke sunt. På badestranden og de norske svaberg, er det langt mellom små barn som frydefullt løper nakne rundt og nyter sommeren, og selv toppløse jenter skulle man lete lenge etter. Synd. Nå måtte det snart tas et oppgjør med samtidens kroppsideal, før vi ødela en hel generasjon og deres forhold til egen kropp! 

Men hei og hallo! En liten reality check, vær så snill! Er det virkelig fordi vi er flaue over hva vi har under klærne at vi lar dem henge på? Er det samtidens kroppsideal eller samtidens teknologi som er det egentlige problemet her? Ikke én gang ble spørsmålet stilt, såvidt jeg fikk det med meg hvertfall, og det var nettopp det som provoserte meg.

Støtt og stadig leser vi om episoder der det har blitt funnet ulike spionkameraer skjult på offentlige toaletter og i garderober. Spesielt utsatt later det til at jentegarderobene er. For ikke lenge siden, kunne vi i lokalavisen vår lese om noen kameraer som var funnet i garderoben i en av byens idrettshaller. En garderobe som også brukes av den videregående skolen som ligger like ved. Kameraene var forkledd som knagger. Men like fullt er det altså skam over egen kropp og alskens skavanker som gjør at ungpikene ikke vil dusje sammen med sine jevnaldrende etter gymnastikktimene. Virkelig?

Og la nå barna få løpe nakne på stranden, da! De pedofile går i 80 % av tilfellene etter kjentfolk likevel, og opptrer ikke i store folkemengder, i følge Misvær. At de voksnes skam i forbindelse med menneskekroppen overføres til barna, er ikke bra. Kle av dem! Ja, også kan du heller følge litt ekstra med på de menneskene som er rundt dere slik at det ikke oppstår uheldige situasjoner. 

Come on! Sånn seriøst, hvor vanskelig er det å få tatt et bilde i smug, uten at noen merker det? Sånn på ordentlig? Lat som om du forsøker å oppnå bedre dekning, skriv en tekstmelding, surf på nettet, ja, hva som helst. Ingen ser hva du gjør på din telefon, og det å få knipset et bilde eller ti, er piece of cake i våre dager. Og joda, visst kan vi følge med på menneskene rundt oss, men hva skal vi gjøre da? Kjefte på alle som bruker mobiltelefon på stranda fordi de kanskje gjør noe de ikke burde?

Neida, det er sikkert ikke alle som har et like godt forhold til kroppen sin. Alle har vi noe å utsette på egen kropp, og sammenliknet med "alle andre" kan det virke som om de fleste av oss kommer til kort. Men, er det virkelig derfor vi dropper dusjen etter trening, og heller tar den hjemme? Tar på barna badebukse på stranda og selv beholder bikinioverdelen? Eller er det fordi de aller fleste av oss innser at verden ikke lenger er så ufarlig som den en gang kanskje var?

Jeg kan ikke snakke for alle dere andre foreldre, men når jeg i sommer velger å la Busteliten ha badebukse på stranda, så er ikke det fordi jeg mener at han bør skamme seg over kroppen sin. Og at jeg, selv i en alder av 27, kvier meg litt for å kle av meg i garderoben etter svømmekurset til ungene, har faktisk ikke så mye med de to barnefødslene jeg har vært gjennom å gjøre. Det hele handler faktisk om at dette, i vårt samfunn og med dagens teknologi, er blitt situasjoner som vi ikke har fullt og helt kontroll over til tross for at det er våre egne kropper. Tilgangen på tekniske duppeditter er blitt stor, og konsekvensanalysen mindre. Sjansen for at noe skjer, er forsvinnende liten, men skulle man allikevel bli utsatt for noe, så er det så fryktelig synd. Jeg ønsker i alle fall å gjøre det jeg kan for at jeg selv, og ikke minst barna mine, skal være så trygge som vi kan. Hysterisk behøver man ikke bli, men noen forhåndsregler kan da være smarte å ta? Som for eksempel klær.

Hva tenker dere?
Handler vårt endrede forhold til nakenhet om
skam, eller ønsker vi bare å være litt forsiktige?


 

torsdag 26. juni 2014

Ja! Seriøst!

I kategorien "samtaler jeg aldri i verden trodde jeg skulle føre i slutten av juni", kan jeg nå tilføye følgende:

- Mamma? Væ'med å lage snømann?
- Nei vennen, mamma lager middag akkurat nå. Spør pappa.


- Mamma! Se! Mark!
- Næ! Så stor og fin! Ta den med ut i snøen igjen, du. 


Ja! Seriøst! I dag! Juni, den tjuesjette. 

~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~

Det startet med et brak. Så kom det enda et brak, og deretter ett til. Det gav seg liksom aldri. I godt og vel tre kvarter stod Tor og slang hammer'n sin att og fram over hustaket vårt. Og det regnet. I bøtter og spann. Vannet rant i strie bekker nedover oppkjørselen her, ja, Bustemannen måtte til og med ut å reparere den i ettermiddag. Så kom haggelet. I bøtter og spann, det også, og på størrelse med klinkekuler. Jeg har aldri sett maken.

Det er litt som X-Files; du tror det ikke før du får se det.

Inne satt Bustekrøllen og jeg. Jeg, voksenpersonen som liksom skulle prøve og beholde hvilepuls for ikke å stresse opp den lille, men som egentlig var dritredd selv. Hadde det ikke vært for sommerdekk og hva jeg antok at var en såpeglatt vei, hadde jeg trolig rømt min vei. Ja, sammen med Bustekrøllen da, selvfølgelig.

Veiene i sommer-Norge er det intet å utsette på for tiden!

Heldigvis gikk det over. Vi overlevde detta óg. Og Busteliten kunne kose seg med å lage snømenn. I juni. Det er jo ingen som vil tro ham når han kommer og forteller dette i barnehagen i morgen (man skulle nemlig ikke mange kilometerne sør for bøgda før solen skinte og veiene var bare). Jeg tipper barnehagepersonalet kaller oss inn til samtale temmelig snart, i et fåmælt forsøk på å få guttungen til å slutte med slike fantasier. Snø i juni, liksom. Den må du lenger ut på landet med, ho-ho!

 
Related Posts with Thumbnails