Velkommen til Bustebloggen

En utpreget hverdagsblogg med små gløtt fra en hverdag som nok ikke er så festlig som mange skulle tro. Her luftes små og store tanker, det skrytes av interiør og gryende håndarbeidsferdigheter, mens hverdagsgledene står i sentrum. Det hele krydres med en stor porsjon humor, men har også små stikk av alvor. Håper du vil like deg her, og legg gjerne igjen et spor før du går.




tirsdag 3. mars 2015

Jeg skjuler det.

Jeg gjør alt jeg kan for å skjule det, men likevel skulle jeg ønske at noen så.
Så alle de dårlige dagene. De dagene hvor utmattelsen overmanner meg fullstendig. Når kroppen er blottet for energi. De dagene det verker i hele kroppen. Når selv et kjærlig stryk over ryggen, får meg til å frese i smerte. 

"Du ser så godt ut!" Jo takk for det, du. I dag har jeg en god dag. Jeg forsøker å glemme, og å leve som andre. I morgen har jeg det ganske sikkert ikke, nettopp fordi jeg bruker energien min på å ha det bra akkurat i dag.

"Du ser så godt ut!" Jo takk for det, du. Jeg skulle gjerne blitt under dyna i dag, men jeg måtte likevel på dette møtet. Jeg tok på en jeans, ordnet håret og la litt maskara. Det var tydeligvis verdt anstrengelsene, for du lot deg jo lure. 

Nei takk. Jeg har desverre ikke nok overskudd til å bli med på den festen. Jeg er lei for det. Jeg har rett og slett ikke krefter til å gå på kino i kveld. Jeg skulle så gjerne blitt med. Jeg orker ikke kafébesøk i dag. Det er hyggelig at du spør.

Jeg skulle ønske jeg kunne leve livet på egne premisser.
Jeg skulle ønske jeg slapp å betale for et øyeblikks moro i flere dager etterpå. 
Kunne stå opp om morgenen og gjøre det jeg vil, ikke begrenses av det kroppen ikke kan.

Jeg skulle inderlig ønske at jeg slapp å leve med at andre mennesker dømmer meg for det jeg ikke gjør. Vet dere at jeg ikke klarer? Forstår dere det? Jeg gjør så godt jeg kan, men det strekker så altfor sjelden til. Jeg er alltid på etterskudd, og det øker underskuddet. Jeg ligger ikke et par dager i strekk på sofaen fordi jeg syns at det er så veldig mye mer givende enn å gå ut i skogen med ungene mine. Jeg gjør det ikke fordi jeg syns det er kjedelig å vaske gulvene. Jeg ligger ikke der fordi jeg er lat. Har du tenkt på det?

Hva jeg jobber med, spør du? Nei, nå skal du høre. Hva jeg skal finne på når minstemann begynner i barnehagen? Ja, den som bare visste det. Jeg har en god utdannelse. Skussmål jeg er stolt av. Arbeidsmoral. Men. Fremtiden er usikker. Kroppen bærer meg ikke. 

Du ser det kanskje ikke, men kroppen min bærer meg ikke! Ikke selvtilliten min heller. Den har knekt sammen under vekten av utilstrekkelighet, maktesløshet og tankene dine om meg. Om ikke jeg kan ta meg sammen? Jo, det skulle jeg så gjerne ha gjort - om det var det som skulle til. Det er bare det at dette ligger utenfor min kontroll. Jeg kan ikke bare slå opp med dette fibromonsteret. Jeg kan ikke bare be det om å flytte ut. Finne seg et annet sted å bo. Monsteret flyttet inn allerede da jeg var et lite barn, og skrev under på en livslang kontrakt. Jeg som "utleier" har ingen rettigheter. Ikke noe jeg skulle ha sagt. Nei, nei. 

Det finnes teknikker. Selvsagt. Det finnes grep jeg kan gjøre. Absolutt. Og jeg gjør så godt jeg kan. Likevel er ikke det tilstrekkelig for at jeg skal kunne leve livet mitt, slik du kan leve ditt. Slik jeg skulle ønske at jeg kunne leve mitt. Fantasien stanser drømmene, firbomyalgien realiseringen. 

Om livet er tungt? Vanskelig? Nei, det vil jeg ikke si. Jeg kjenner ingen annen virkelighet. Dette er meg. Jeg trives i livet mitt. Jeg skulle bare, innimellom, ønske at jeg hadde hatt litt færre begrensninger. Så skal man da heller ikke se på begrensningene, men mulighetene. Joda. Det er bare det, at på de mest smertefulle dagene, de dagene man må si nei til ungene sine, i dag orker ikke mamma å leke; på de dagene er det vanskelig ikke å se begrensningene, fordi man vil så gjerne. Man vil så inderlig gjerne! 

Og slik er livet med fibromyalgi, selv om du ganske sikkert ikke ser det. Fordi jeg skjuler det. Jeg gjør alt jeg kan for å skjule det.


 

mandag 2. mars 2015

Mange gleder, noen kaker og bittelitt syting

Det har vært stille på Bustebloggen i helga.
Kakebaking, krakilske unger og et bursdagsselskap,
kombinert med streptokokkinfeksjon (igjen!) gjør noe med en, altså. 


Likevel har det vært en fin helg. Hallo! Jeg har fått bursdagsgaver, jo! 
Og kake! Og mengder av kaffe. Til og med på senga har jeg fått servert kaffe i helga. Det er jubelår. Viktigst var det uansett at alle som var invitert i kaffeslabberas, hadde tid til å komme. 

Nærmeste familie trykket seg sammen rundt spisestua i går ettermiddag, mens kakene gled ned på høykant og kaffekanne på kaffekanne fikk påfyll. Innmari trivelig, altså. Busteliten var vel kanskje litt mer tvilende til akkurat dét forresten, for da halvparten av gjestene hadde funnet seg til rette i stua vår og det nok en gang ringte på døra, lurte han fælt på om "må vi ha flere gjester nå?" En gjestmild kar, det der.


Nå venter jeg aller mest på litt skikkelig godvær (og med det menes ikke snø og sludd og regn samtidig) så jeg får testet bursdagsgaven jeg fikk av Bustekællæne mine. Busteliten syntes nemlig at mamma trengte et vaffeljern til bålbruk, og det syns jeg han syntes lurt i. Vi har jo vår egen lille bålplass i skaukanten som er flittig i bruk gjennom bålsesongen, og heretter blir det dessert til pølsemiddagen også.


Uka som nå ligger foran oss har mye spennende å by på. Blant annet skal Busteliten og jeg ha en liten storbyferie. Det kan absolutt bli en utfordring for oss som bor her vi bor. Her er det så skralt med folk og hus, at barnehagen hvor Busteliten går, har lurt på om ikke vi kanskje skulle ta med oss ungen utenbygds litt oftere slik at han ikke blir helt skrekkslagen når barnehagen drar på bytur. Da gir han seg nemlig ende over av alle husene og menneskene og bussene. Vel. Han er i godt selskap.

Det ligger også i planene og gå i gang med å rydde det vi kaller for "låven" her hjemme. Hønsehus har nemlig omsider nådd toppen av prioriteringslista her på Fjellborg, så da må det ryddes plass. Jeg tviler på at gamle salonger, fiskekjelker, mjølkespann og førti år gamle sykler er det miljøet høner trives best i? Det kan i såfall bli en makalaus hinderløype for den som skal sanke egg hver morgen.

Men, først og fremst skal vi komme oss gjennom dagen i dag. Dagen derpå etter bursdagsselskaper er alltid litt tøffe. Det er slitne unger, det er kakerester, det er sukkeravvenning... I morgen er jeg tilbake igjen, og da med et annerledes og ganske personlig innlegg. Det har ligget til "modning" noen dager, og jeg håper dere vil ta godt i mot det.


Inntil dess - ha en fin mandag og en god start på den første våruka i år!



 
, som takker for alle hyggelige bursdagsønsker jeg fikk på fredag.

fredag 27. februar 2015

I dag skal jeg pynte meg

Jeg skal ha krone på.
Det har Busteliten bestemt.
"Mamma, når du har bursdag må du ha krone!"


Han har laget den selv.
Han har skrevet mamma.


Også har han tegnet meg. 
Og seg selv.
Lillebror er den lille krusedullen der bak.
Pappa er i midten, ved siden av lillebror.


En blomst har også fått plass.
Jeg tror den er litt vissen,
men det er tanken som teller.


Ja, for vi kimser ikke av bursdager!
På dét punktet er Busteliten klar.
Om man blir åtte eller tjueåtte,
spiller ingen rolle.


Bursdager skal feires!


Med flagg.
Med gaver.
Med kake.
Med gjester.


Og med krone.
Verdens flotteste bursdagskrone!


 

torsdag 26. februar 2015

Predikantens kloke ord

Innimellom hender det at jeg tar meg en tur på bedehuset her i bygda.
Det gir meg en god følelse å være der;
luktene, stemningen, minnene, ordene...

Det er et sånt godt, gammeldags bedehus. med kaffelukt og hvetebakst. 
Det er bestemorsfang og dype mannsrøster som stemmer i fra den blå sangboka.
Det er trygt. Det er godt. Det er noe grunnleggende i meg.

Forleden formiddag overvar jeg et møte der. Det er en relativt voksen gjeng som frekventerer bedehuset, og jeg, som hadde med begge guttene, var gjennom hele møtet litt stresset over alt "levenet" ungene i mine ører forårsaket. Men, predikanten på talerstolen sa noen ord jeg tok rett til meg, og som jeg syns det er verdt å dele videre: For, "det er ikke ungene som bråker; det er som regel mora som forsøker å roe dem ned som lager levenet. Så slapp av, du, og la de holde på." Jeg hørte på mannen, og klarte dermed å få med meg hva han ønsket og formidle denne formiddagen.

Etter at møtet var over, kom han bort til meg ute i gangen. Det var først på nært hold han kjente meg igjen, sa han, og vi slo av en liten prat før den gamle mannen så meg rett og intenst inn i øynene. "Fortell dem at du er glad i dem! Gjør du det? Fortell dem at du er glad i dem! Det er  viktig!"



Ja, det gjør jeg. Det er en brutal verden våre barn er født inn i. Det er et usikkert samfunn vi får bilde av gjennom mediene, og det er så mye elendighet der ute, at det knapt er til å tro. Selv om vi skulle ønske det aldri så mye, så kan ikke vi som foreldre beskytte barna for alle farer i en utrygg verden, men ett kan vi gjøre: Vi kan fortelle dem at vi er glad i dem! 

"Ge barnen kärlek, mera kärlek och ännu mera kärlek, 
så kommer folkvettet av sig själv."
- Astrid Lindgren -

Gjør du det?

 

onsdag 25. februar 2015

Når man ikke har sko...

Bustemannen klager alltid på at han ikke har sko.
Det er så vanskelig å finne noen som passer en 48, sier han. 
Og dessuten så roter jeg så fælt, sier han også.
Setter fra meg både her og der, påstår han.

Vel.


a) Dette er ikke mine sko. 
b) Han har fire par til - bare i denne skohylla.
c) Det er ikke jeg som har plassert dem rett innafor døra, foran trappa.
d) Jeg har tre par sko i samme skohylle. Totalt sett har jeg kanskje like mange sko som Bustemannen dersom jeg teller enkeltsko og han par.

Det kan ikke være greit og måtte gå barføtt.


 

tirsdag 24. februar 2015

På vår alder

Jeg har snart bursdag, og hele februarmåned brukes mer eller mindre til å føle på at jeg er i ferd med å trekke på åra. Da hjelper det ikke å snakke med han sambygdingen på femogførr som har følgende oppfatning:

"Rektig, ja. Du var åtte i femognitti du. Å, si'rru dét?
Ja. Jeg tenker liksom alltid at dere er på vår alder, jeg." 

Undertegnede avbildet i femognitti.
Fint lite som tyder på at jeg befinner meg

i midten av førtiåra nå tjue år etter.

vår alder. Jeg klarer liksom ikke helt å få bestemt meg for om jeg skal ta det som en saftig fornærmelse, nettopp fordi jeg var "åtte i femognitti", eller om jeg bare skal ta det som en kompliment fordi vi tross alt regnes som voksne folk, også av de jeg har kjent hele livet.

Og for all del - ikke et vondt ord om det å være i førtiåra. Nei, nei!
Det er bare det at jeg er fortsatt i tjueåra.
Legger jeg til litt godvilje, en Volvo stasjonsvogn og et huslån,
så skjønner jeg jo hvor han vil, men...

Jeg får heller trøste meg med at Busteliten tror jeg blir ti på fredag.

Ha en fin-fin dag, uansett hvor mange tiår du har på baken!


 

mandag 23. februar 2015

Plan B

"Du mamma? Hvor skal jeg gifte meg?"

Jeg satt på sengekanten til Busteliten og hadde akkurat rundet av Kjære Gud, da han så på meg med et spørrende ansikt. 

"Det kommer jo an på hvem du skal gifte deg med, det?" svarte jeg. 

Jo, han hadde jo en klar idé om hvem det skulle være, og hadde både broren og en bestemt jente i tankene. "Jammen du kan ikke gifte deg med broren din, skjønner du," forsøkte jeg å forklare. "Du må nok gå for jenta." Det var greit, Busteliten forstod det. 

Han er allerede i gang med å dele ut blomster
til jentene, Busteliten.

"Har du spurt henne om hun vil gifte seg med deg, da?" spurte jeg. 
Nei, det hadde han ikke ennå. Så ble det noen sekunders stillhet, før han på ny så opp på meg og spurte om det en hver kar på friertanker er litt bekymret for: "Men mamma, tenk om hun sier nei?"

Ja, tenk om? "Hva sier du hvis hun sier nei, da?",
spurte jeg så, og var på ingen måte forberedt på Bustelitens plan B:
"Vær så snill!" 

Dét får nok jenta på bedre tanker, ja. 


 
Related Posts with Thumbnails