Velkommen til Bustebloggen

En utpreget hverdagsblogg med små gløtt fra en hverdag som nok ikke er så festlig som mange skulle tro. Her luftes små og store tanker, det skrytes av interiør og gryende håndarbeidsferdigheter, mens hverdagsgledene står i sentrum. Det hele krydres med en stor porsjon humor, men har også små stikk av alvor. Håper du vil like deg her, og legg gjerne igjen et spor før du går.




torsdag 4. desember 2014

Sirupssnipper og alderdom

I dag har jeg vært hos bestemor på vårt årlige sirupssnippbakeverksted. Det er en koselig tradisjon hun og jeg har hatt i en årrekke, og noe vi ser frem til hvert år, begge to. Bestemors sirupssnipper er de beste i hele verden, det er jeg helt sikker på, og oppskriften stammer fra Alby (i dag mest kjent for Galleri F15 på Jeløy utenfor Moss) fra den tiden bestemors mamma var ansatt der. Hun jobbet på kjøkkenet, og sluttet da hun giftet seg i 1934, så oppskriften er en god, gammel en. 

Skjønt, det var ikke oppskrifter dette innlegget egentlig skulle handle om. Mer fremtid og fortid og alderdom, egentlig. For, da jeg stod på badet i morges, tok jeg meg i å glede meg til jeg selv en dag kanskje får barnebarn. Da skal jeg invitere dem hjem på bestemorskjøkkenet mitt her på Fjellborg, også skal vi bake sirupssnipper sammen mens jeg nipper til kaffekoppen min og forteller om den gang da, da jeg var ung og bakte sirupssnipper sammen med bestemoren min. Det skal bli så koselig!

Ja, sånn stod jeg og tenkte, helt til jeg satte børsten i håret og kaffen i halsen og ble slått av den grusomme tanken, at innen jeg får barnebarn, så kanskje vi ikke spiser julekaker? Kanskje vi får all føde gjennom piller? Pulver? Hva vet jeg? Altså. Da jeg var barn, så var jo år 2014 (ja, alt etter 1999 egentlig) så langt inn i den utenkelige fremtid, at det var jo ikke engang tvil om at biler kunne fly innen vi kom så langt! Datamaskinen hadde overtatt for menneskeheten for lengst, og den gode, gamle hytta var byttet ut med panoramaleiligheter på månen. Dette var fremtiden! Og 2014 kom, og 2014 har snart gått, og ting er i grunnen ikke så aller ulikt 1994 likevel. Sånn alt tatt i betraktning. 

Og, på mitt eget bad, i 2014, stod jeg og fryktet den beryktede fremtiden. Den når biler flyr, datamaskinen overtar og månen blir allemannseie. Når skjer det, var jo et naturlig oppfølgingsspørsmål inne i mitt hode, og jeg konkluderte raskt med at 2020, dét er fremtiden. Dét er langt unna, det! Oh my! Men... En, to, tre, fire... Det er jo bare seks år til 2020! Også det som er så lenge til? Går jeg seks år tilbake i tid, til 2008, så er jo det praktisk talt i fjor! Er virkelig ikke fremtiden lenger unna? 

Etter og ha grublet litt over dette med tid og fremtidsoppfatninger, måtte jeg omsider innse at alderdommen smyger seg raskt innpå, den også. Jeg mener ikke å si at jeg med mine 27 år er sånn veldig gammel, og fortsatt er jo ikke Bustekrøllen mer enn snaue ni måneder, men jeg innser jo at bestemorsalderen ikke er sånn innmari langt unna. Rent teoretisk, så er det jo ingen umulighet at jeg har barnebarn om tjue år (!), og går jeg tjue år tilbake, så spiste vi jo julekaker da, og vi spiser julekaker nå. Går jeg da tjue år frem i tid, så er det jo ikke utenkelig at vi spiser julekaker da også. Sånn likkavæl. Og - 1994, det er jo ikke så lenge siden? Men 2034? Det er jo så langt frem at det nytter jo ikke å forestille seg engang! Da må da bilene fly? 

Dette henger ikke på grep for meg, uansett hvordan jeg vrir og vender på det, og den eneste konklusjonen jeg kunne trekke av det hele, er at det er på høy tid at jeg begynner å se folk. Komme meg ut av skauen en gang i blant. For, hvis jeg kun skal ha mitt eget speilbilde og en baby som selskap de neste tjue årene, så kommer jeg til å bli gal lenge før jeg får barnebarn, og da spiller det egentlig ingen rolle med de sirupssnippene, vil jeg tro.


Har du noen tanker om fremtiden?
Del dem gjerne i kommentarfeltet.
Eller: Bli med i give awayen HER. Trekkes søndag. 


 
, 1987-modell og fullstendig ko-ko.

søndag 23. november 2014

Larven lange krøp som en... Ja, også give away!

Rett før Galte og Vralte havnet i fryseren, fikk Ålle Bålle Trålle (a.k.a. Bustekrøllen) en pakke i posten. Inni lå det en fargesprakende larve, faktisk en målelarve, fra Lamaze. Nå vet jeg ikke helt hva det er en pjokk på åtte måneder trenger å måle, men den er ille stilig og har falt godt i smak. Ikke overraskende egentlig; vi har mange leker fra Lamaze i Bustehjemmet, og alle er de like populære. Det har de alltid vært, og jeg skjønner Bustegutta godt. 

De ser jo fryktelig spennende ut med alle sine spreke farger og skjulte overraskelser. Litt musikk her, en rangle der, litt knitring og litt knatring... Klart sånt fenger, og målelarven er intet unntak!


Til og med de små merkelappene er interessante og må plukkes på av små fingre. Ellers er den fin til å sitte og slå i gulvet med, til og klø på kløende gummer med, eller til bare og se på. Busteliten syns dessuten at den er en fin skremmeslange som kan komme og ta lillebroren som sitter der med stjerner i øya og hikster av latter når storebror setter i gang med sine ablegøyer. Noe for en hver smak, der altså. 


Den har forresten også musikk i hodet sitt. Flaks for den, så er det ikke Andungen Kvakk Kvakk. Den har jeg i hodet mitt for tiden, og jeg blir snart G A L! 


Har du lyst på et Lamaze-leketøy, du også? Til en liten venn? 
Da var det jammen fint at du klikket deg inn på Bustebloggen, for nå kan du nemlig få kloa i Leoparden Percival. (Den, og de andre lekene fra Lamaze, kan du lese om HER.) Det er lenge siden det har vært give away på Bustebloggen nå, så da passer det fint nå i disse julegavetider, syns dere ikke?

For å kunne vinne, må du trekke lodd:

1 lodd: Legg igjen en kommentar under innlegget

1 lodd: Dele innlegget på egen blogg eller Facebook

1 lodd: Instagramme et relevant bilde (evt. reposte mitt IG-bilde om innlegget) og tagge @bustenellik 

1 lodd: Følge Bustebloggen her og/eller @bustenellik på Instagram

Totalt fire lodd, altså. Husk og legge igjen en beskjed på Instagram eller Bustebloggen hvor mange lodd du har i hatten. Alle loddene samles, og vinneren trekkes søndag 7. desember. 
Er du med? 

Søndagshilsen fra

 

/ / Innlegget er et samarbeid / /

tirsdag 18. november 2014

#galteogvralte

Så var det omsider tid for litt blogging igjen. Eller. Tid og tid. Jeg tar meg tid. Bak oss ligger to hektiske uker nå, og mange av dere har fulgt dem via Instagram, men jeg har likevel lyst til å blogge litt om det. Ja, for dere husker vel at vi fikk to griser i mai? Galte og Vralte? Nå ligger de godt forvart i fryseren vår, etter at de ble slaktet forrige helg. 

Galte (t.v.) og Vralte i mai.

"Hvordan klarer du egentlig å spise kjæledyrene dine?" er det mange som har lurt på. Det er bare det, at grisene har ikke vært kjæledyrene våre; de har vært husdyrene våre. Fra det øyeblikket det ble bestemt at vi skulle bli "grisebønder", var det også bestemt at de var mat. Vi har vært forberedt på det, og alle, Busteliten inkludert, har vært inneforstått med at de en dag skulle havne på bordet. Dog skal det innrømmes at det var litt vemodig å sitte der sist lørdag, utenfor bingen deres, og snakke og kose med dem, og vite det at bare i løpet av noen få timer skulle gå fra å være gris til å bli mat.

Det er ikke ofte jeg legger ut bilder av meg selv på denne
bloggen, men en middagsselfie får være et godtatt unntak.

Ja, for det er nemlig slik det fungerer: I det skuddet settes, går de fra å være gris til og bli mat. Det er det jeg har vokst opp med, og det er slik jeg har lært at det er. Kynisk vil kanskje noen si, men alt kjøtt kommer jo fra noe eller noen. Også det kjøttet vi kjøper i butikken. Det er også det vi ønsker å lære Busteguttene våre, og Busteliten på tre år har da også hatt et veldig avklart forhold til dette. Kanskje litt i overkant avklart også muligens, hvis vi spør barnehagen.

Galte og Vralte, slaktedagen. Og neida, ribba blir ikke brun.
Det brune sitter i det ytterste hudlaget og forsvinner sammen
med busta når grisen skoldes.

Slaktingen gikk forøvrig veldig greit. Vi hadde god hjelp av både svoger og bestefar. Selv var jeg ikke med på selve avlivingen, men tok ellers del i alt. Pappa mente på at jeg ikke var riktig vel bevart da jeg i ettertid fortalte at det aller morsomste var å rense og skylle tarmer. Vommingen ("tømme" grisen) var forresten også innmari morsomt, og da pappa mente det virkelig tiltet for meg, var da jeg uten problemer klarte å stå og se på det, samtidig som jeg inntok en pølsemiddag mellom slagene. (Likevel har jeg det fra farssiden, i følge bestemor!) 

Lørdagsunderholdning når man
bor på landet - tarmrensing!

Etter at grisene hadde hengt sine førti døgngrader, ble de partert og pakket og merket og lagt i fryseren. Det har blitt flotte ribber, saftige skinkesteker, indrefileter og ytrefileter, nakkekoteletter i hopetall, strimlet svinekjøtt, spareribs, grytekjøtt og sjømannsbiffer. Restene av alt dette igjen, har blitt til kjøttdeig, og fettrestene ble hermetisert til kattemat. Ikke et gram er gått tapt! Benrestene har vi kokt kraft på, og av leveren fikk vi intet mindre enn 6,4 kg leverpostei. Hodene ligger på vent i fryseren og skal bli til hodesylte, og vi har dessuten laget syltelabber. Nå gjenstår det bare å lage meiseboller av selve skinnet, og så er vi i mål. Om vi er skremt fra å leke grisebønder neste år også? Overhodet ikke! Dette har vært bare moro!

Her er det ingen slinger i valsen,
og det er produsert hjemmelaget leverpostei.

På søndag hadde vi første svinemiddag, og det smakte utsøkt. Dessuten føltes det utrolig kjekt og kunne spise egenprodusert mat. Mer kortreist kan man ikke få den. Og - vi vet at den har hatt det bra før den ble mat. 

Galte eller Vralte til venstre.

"Mamma? Er grisen død?"
"Ja. Nå er grisen død." 


 

tirsdag 30. september 2014

Husmorferie. Mmm!

Du vet du er småbarnsmor når du har tilnærmet barnefri en hel helg - og bruker den til å vaske! Og det kan jeg bare skrive under på, at husmorhelg og husmorferie, det er ikke det samme. Husmorhelg er godt for samvittigheten, men akkurat nå hadde en husmorferie vært det beste for en skranten kropp.

Tenk dere det, da, og ta inn på et hotell? Mutters alene. (Ja, for mann og barn og gris hadde selvsagt måttet klare seg selv.) Kaste seg ned på den mykeste hotellseng man kan tenke seg? Og sove! Uten at noen ringer og lurer på om jeg har husket å overføre penger hit eller dit (mobilbank kan man jo ikke skaffe seg!) eller hva vi skal ha til middag. Uten at noen spør etter hvor stasjonsmester Steel kan ha gjemt seg? Eller uten at noen, som hadde tenkt til å ta seg en formiddagsdupp, ombestemte seg i siste liten og din egen formiddagsdupp (fordi du var oppe fire ganger natten i forveien) plutselig gikk fra å være innenfor rekkevidde til å bli like oppnåelig som at de tre tonnene med klær bretter seg selv. 


Etter søte drømmer kunne man gått til hotellets restaurant og inntatt en bedre middag. Uten og diskutere hvorvidt sidemannen skal eller bør eller må spise opp kyllingen eller pastaen og i hvertfall ikke bare ketchup. Uten og plukke opp kniver og gafler og diverse annet som tilfeldigvis bare faller på gulvet midt under måltidet, helt av seg selv. Eller - uten og kaste i seg maten før minstemann finner ut at han er sulten. NÅ! Aj, aj, aj.


Ooo! Ja, eller spa! Oh my, oh my! Jeg kjenner jeg blir aldeles salig bare ved tanken. Bli knadd og strukket helt til man er helt lealøs i hvert eneste av kroppens fiber. Ikke lenger kjenner et snev av smerte noe sted. Bare en følelse av døs og en uendelig tilfredshet. Ja, det hadde vært noe! 


Og så, så kunne man satt seg i hotellets bar og nytt en utsøkt kopp med kaffe. I ro og mak. Bare sett på livet. Uten og løfte så mye som en finger. Kanskje vært fullstendig vill og tatt et kakestykke attåt. Litt utagerende må man jo være. Mmm!


Til slutt kunne man tatt seg en tur i hotellets basseng. Latt seg synke ned i et varmt boblebad og sitte der og halvsove og la tankene få vandre fritt. Tenkt at dette, dette hadde man virkelig fortjent! Så, kunne man gått tilbake til rommet sitt. Slengt seg opp i den store, bløte sengen, og sovet helt til man våknet av seg selv dagen etter. (Eventuelt fløyet på do hver halvtime natta igjennom, slik det gjerne er når man faktisk først har muligheten til å sove en hel natt uten avbrytelser.)


Akkurat hotellfrokoster er jeg ikke så ille begeistret for, men det hadde hvertfall vært deilig og slippe og ta opprydningen etter seg før man dro hjem til mann og barn og gris. Full av overskudd og klar til en ny runde. Ja, man kan drømme...

Næring til drømmen, har jeg funnet på www.hotelspecials.no. Der fant jeg et hotell i Nederland, Grand Hotel Karel V, og dit kunne jeg dratt på flekken, tror jeg. Bare trykk på linken HER, så skjønner du hva jeg mener.

 

// Innlegget er et samarbeid. //

mandag 22. september 2014

En liten bibeltime. Og kommunikasjon.

At Busteliten blir større, blir vi til stadighet minnet opp. Én ting er at han skyter i været som en rakett og plutselig har blitt halvparten så lang som sin to meter lange pappa, noe ganske annet er alle spørsmålene! Bustemannen og jeg er skjønt enige om at den største utfordringen med å ha barn, er og kommunisere med dem. Det på en måte som både er sann og forståelig for et lite barn, i en verden som selv vi kan ha vansker med å skjønne oss på. 

I går var vi i dåp til en liten gutt. Bustemannen og jeg hadde fått det ærefulle oppdraget som faddere, og dagen startet i kirken. Da det var tid for nattverd, tok jeg med meg Busteliten. Han er døpt, og i dåpen påtok vi oss et ansvar om å oppdra ham i den kristne tro. Derfor syns vi også at det er både riktig og naturlig å ta ham med i det som skjer når vi først er i kirken.

"Mamma? Hvor skal vi?"
"Vi skal stå i kø for nattverd," hvisket jeg.
"Mamma? Er det natta'n?" ville Busteliten vite. Han hvisket ikke.
"Nei, nei. Det er ikke natta'n, vennen min. Nattverd," hvisket jeg tilbake mens jeg forsøkte å overhøre den liksom-diskré latteren fra de rundt.
"Nattverd? Hva er det?"

I et forsøk på å a) ikke påkalle meg mer oppmerksomhet enn nødvendig og b) få litt ekstra tid til å finne et enkelt svar på spørsmålet hans, prøvde jeg optimistisk og forklare at det kunne vi snakke om i bilen bare gudstjenesten ble ferdig. Dere kan jo gjette hvorvidt Busteliten godtok en så enkel forklaring?

"Nei altså," fortsatte jeg hviskende mens vi jobbet oss fremover i køen. "Du vet Jesus? Han vi hører om på barnemøtet?" Joda, han husket da og ha hørt om den karen. "Han ba alle vennene sine komme på kveldsmat, også gav ham dem kjeks og saft. Også sa han det, at når de skulle spise kjeks og drikke saft en annen gang, så skulle de huske på ham." 

"Jeg fikk ikke kjeks!" Vi hadde akkurat satt oss ned, og Busteliten satt på fanget mitt og var temmelig fornærma. Jeg forklarte at det var vanlig at presten bare ba for de minste barna, og at vi dessuten hadde Tom & Jerry-kjeks i stellebagen (og det hadde ikke presten), så han kom fort over akkurat dét. Det jeg hadde kommet fort og greit over litt tidligere, var hvorfor Jesus ba vennene sine på kveldsmat, og at han skulle dø. Men, så enkelt skulle det vise seg ikke å være, da Busteliten plutselig lurte på "hvor er Jesus nå?"

Og så var det på'n igjen...

I bilen på vei hjem måtte jeg debriefe litt med Bustemannen. For, dette er vanskelige temaer. Hva skal vi si? Hva skal vi ikke si? Og det gjelder ikke bare de teologiske spørsmålene. Nærmest daglig blir vi stilt til veggs. Tilsynelatende er det små, enkle spørsmål, men vi erfarer gang på gang at det er de enkleste spørsmålene som krever de vanskeligste svarene. Kommer Busteliten og lurer på hvor Ulf er, kan jeg finne ham på én, to, tre, enda det er en million steder Ulf kan ha gjemt seg. Lurer han på hva Beppe driver med, kan jeg gjette meg til et svar, og skulle jeg ta feil, så er det ikke avgjørende for virkelighetsoppfattelsen til en liten kæll. Men, når den smarte, lille fyren begynner å stille de eksistensielle spørsmålene... Og: "Mamma? Hvorfor det?". Da holder det ikke med et derfor. Og, sånn apropo virkelighetsoppfattelse:

"Busteliten, hva har du lyst på til middag i dag?"
"Jeg syns vi skal spise sauen, jeg, mamma!" 
       

 

søndag 7. september 2014

Den sommer'n

Jeg er et vintermenneske. Det har jeg alltid vært.
Sommer'n har liksom bare vært en nødvendighet man måtte gjennom.
Men, for første gang siden barndommen, har det vært den sommer'n.

Den sommer'n som gjorde at jeg ble litt trist av å tenke på at høsten skulle komme.

Den sommer'n jeg bodde i shortsen.

Den sommer'n jeg gikk mer barføtt enn med sandaler på.


Den sommer'n jeg ble skikkelig brun. Til og med på magen!

Den sommer'n jeg spiste så mye is at jeg til slutt ikke klarte å holde tellinga.
Ikke engang per dag.


Den sommer'n jeg hadde masse fregner på nesa.

Den sommer'n vi sov i campingvogn.

Den sommer'n vi jublet over en liten regnskur. Fordi det var...

... den sommer'n sola skinte. Hver eneste dag. På ordentlig.


Den sommer'n vi bada i elva. Og i sjøen. Og enda mer i elva. Ja, det var...

... den sommer'n det var så varmt i elva, at vi måtte inn i dusjen for å kjøle oss ned.


Den sommer'n vi hadde favorittlåter på radioen.

Den sommer'n vi ikke brukte kjøkkenet på en hel måned fordi det var ...

... den sommer'n vi grilla hver eneste dag.

Den sommer'n vi rakk å bruke opp all solkremen og til og med måtte kjøpe mer.


Den sommer'n vi hadde en sti fra utgangsdøra og inn til do.
Vi levde jo utendørs.


Den sommer'n vi huska, lekte i sandkassa, sykla og turna i gresset.


Den sommer'n vi la oss nydusja om kvelden,
under dyner som hadde hengt i vinduskarmen hele dagen.


Den sommer'n vi kosa oss så inderlig ille, hver eneste dag. Vi levde i nuet.

Den sommer'n som var akkurat som en sommer skal være!


Akk.

 

mandag 11. august 2014

Er du død? Flyr noen?

Døden er et veldig abstrakt begrep for en liten gutt som ennå ikke har rukket å fylle tre. Derfor har vi heller ikke snakket så veldig mye om bestemor som bor i himmelen. Så langt har vi bare forholdt oss til farmor og beppemor, og det har vært nok. I det siste har han imidlertid lært at det er noe som heter å være død, all den tid vi slår i hjel fluer både sent og tidlig (!). Han snapper opp. Relasjoner er også noe han har begynt å vise interesse for i det siste, og i stad lurte han:

"Mamma? Er beppe mamma'n din?"
"Nei, beppe er pappa'n til mamma. Mamma'n til mamma er død."
"Død?"
"Ja, mamma'n til mamma er død, og bor oppe i himmelen."
"Flyr hun?"
"Nei, det tror jeg nok ikke, men jeg tror hun sitter på en sky og følger med på oss og ser hva vi driver med. At vi skal kjøpe parkdress til deg i dag for eksempel."

 Og så ble det ikke sagt noe mer om det, for da kom han plutselig på noe annet å lure på. Så gikk det noen timer, og jeg stod ved kjøkkenbenken og smurte brødskiver, mens Busteliten satt og så på Postmann Pat.

"Mamma? Er du død?"
"Nei, nei. Mamma'n din lever. Jeg lever. Det er mamma'n min som er død."
"Å ja. Hun sitter og ser på vårs på skya."

Så ble det stille noen sekunder, før:

"Er pappa død?" 
"Nei, pappa lever. Pappa er bare på jobb."
"Å ja."

Mamma'n min og meg.
(Og en bekreftelse på at Busteliten er min sønn.)

Og så var vi ferdige med den saken. For i dag.


 
Related Posts with Thumbnails