Velkommen til Bustebloggen

En utpreget hverdagsblogg med små gløtt fra en hverdag som nok ikke er så festlig som mange skulle tro. Her luftes små og store tanker, det skrytes av interiør og gryende håndarbeidsferdigheter, mens hverdagsgledene står i sentrum. Det hele krydres med en stor porsjon humor, men har også små stikk av alvor. Håper du vil like deg her, og legg gjerne igjen et spor før du går.




tirsdag 15. april 2014

Full oversikt

For de som måtte lure på hvordan det gikk da helsesøster tok turen hit på fredag, så kan jeg fortelle at joda, så vidt meg bekjent, så er det ikke sendt noen bekymringsmelding noe sted. Det kan vi nok heller takke helsesøster for, enn mine suverene egenskaper som mor, men det hun ikke vet, har heller ikke ungene vondt av. Hadde ikke hun vært så innmari opptatt av den flotte beliggenheten her, og det "innmari koselige" oldemorsinteriøret vårt "som ikke er som hos alle andre", så er det fullt mulig at visa hadde fått en annen ende her på fredag, altså. Den selvsamme dag som jeg tilbød toåringen en dobbel espresso på morraskvisten.


Tjue minutter før helsesøsters ankomst, befant jeg meg nemlig i den situasjonen at jeg ikke ante hvor i himmelens navn jeg hadde gjort av Bustekrøllen! Jeg stod der, på toppen av trappa i andre etasje, klar til å gå ned, da det plutselig gikk opp for meg at jeg hadde to ledige armer. Her var det noe som ikke stemte! Etter et lite øyeblikk, gikk det opp for meg at det manglet en baby i disse armene, men hvor i alle dager var denne babyen? 

Sist jeg kunne huske å ha sett den, var da jeg la den fra meg i dobbeltsenga inne på soverommet vårt, men der var det jo ingen baby nå. Så, hvor kunne den være? De av de små grå som var våkne, jobbet på høygear. Med treogtyve rom og fjorten sengeplasser, var det jo potensielt mange steder en sånn liten baby kunne ha gjemt seg bort! Hadde jeg lagt ham igjen i skuvsenga i stua? Det kunne jeg da ikke ha gjort? Da hadde han jo ikke vært i dobbeltsenga, og jeg kunne jo tross alt huske å ha sett ham etter at vi stod opp på morra'n!

Elimineringsmetoden er en fin metode, og etter en mental rundtur i Bustehjemmet, fant jeg ut av det til slutt. Han lå jo i senga si! Den ene av de tre. Den som står på rommet hans. Jeg gikk inn, og ganske riktig - der lå han. Sovende, og totalt uvitende om at han hadde vært savnet. Og mor var lettet! Mest fordi jeg slapp og svare helsesøster at jeg ikke hadde peiling på hvor jeg hadde gjemt unna ungen min, dersom hun skulle slumpe til å spørre etter ham når hun først var innom. Det hadde liksom vært litt flaut, uansett hvor møblert et hjem vi har å presentere.

Men, så kan man jo lure, da, på hva som gjør at man havner i slike situasjoner. Er det a) fordi man har for stort hus? Eller kanskje b) fordi man har for mange sengeplasser? Eller også c) er det fordi man ikke har fått i seg nok kaffe? Enda man allerede har bøtta nedpå med fire espresso av sterkeste sort?

Jeg fant, jeg fant!

Og apropo kaffe; sånne helsesøstre får sikkert wienerbrød og hvetekringler overalt hvor de ringer på, så det droppa jeg, men en kanne med kaffe sørget jeg i det minste for å ha klar. Bare for å oppdage at helsesøster ikke likte kaffe. (Hurra!) Da Bustemannen kom hjem, stod den tomme kaffekanna, og min brukte kopp, fortsatt på bordet, og han lurte fælt; "Har du traktet en kanne kaffe bare til deg selv i dag?" "Eh... Nei?" (Eh... Jo!)

Nå er helga vel overstått, og undertegnede har kommet seg litt ovenpå igjen. I helga lå vi riktig så lenge - helt til klokka syv faktisk, og i dag var Busteliten stor og flink gutt og satt nede og så på barne-TV i en hel halvtime før ho mor snubla seg ned i stua halv syv. At toåringen satt nede helt alene, med fri tilgang på både espressomaskin og håndarbeidssaksa, det bør jo ikke helsesøster få vite noe om! Sant?


 

torsdag 10. april 2014

Inn med morsmjølka

Det var tidlig morgen i Bustehjemmet. Klokka var seks, og det ble den litt for raskt, etter en natt med unger som ikke våknet i takt, og en Bustemann som var så forkjøla som bare enn mann kan bli (og derfor har han innlosjert seg på gjesterommet hele uka, sånn for at "ikke du skal våkne av at jeg hoster". Han hadde jo sikkert ikke holdt seg til å hoste når småkællæne var våkne, så jeg skal vel i grunnen ikke si noe på det, men hvem som ikke skulle våkne av hvem, sånn egentlig, er jeg ikke helt sikker på). Med andre ord: Bustenellik var trøtt!


Derfor stod jeg da også foran espressomaskinen og ventet på at dagens første dose skulle bli klar, da Busteliten kom tuslende ut på kjøkknet. Han gned seg i øynene og var trøtt som en dupp. Uten og tenke, spurte jeg om kanskje ikke han skulle ha en dobbel espresso også, hvorpå toåringen, med allverdens selvmedlidenhet i stemmen, svarte "ja-aa!". I jeg-har-ennå-ikke-fått-i-meg-espressoen-sløvhetens navn, hadde jeg ikke helt forutsett dette svaret (helt idiotisk av meg egentlig, for en dobbel latte med irish cream er nemlig det beste Busteliten får og smake på i hele verden), og måtte søvnig forklare at han var kanskje litt liten til å starte dagen med espresso. Sånn egentlig.

Og med det, satte Busteliten i å vræle som bare en overtrøtt toåring kan vræle! "Takk for den," kommenterte Bustemannen, mens han grep fatt i den kaffetørste toåringen for å ta ham med i barnehagen. Tilbake stod jeg, med en dobbel espresso i den ene hånden og en flaske med NAN i den andre. Inn med morsmjøka, ja. Det er kanskje ikke så lurt?


Om et par timer kommer helsesøster på besøk, og det skal jo bli spennende å se hva hun sier til mitt morsskap. Jeg, som tilbyr toåringen espresso, og babyen MME. Ja, ja. Skulle det bli mangel på mammablogg-innlegg på Bustebloggen fremover, så vet dere hva som har skjedd...

 
, kaffeslave

torsdag 3. april 2014

Og så var de fire...

I dag skulle det egentlig kommet en liten tass til oss, men sånn gikk det ikke.
Han kom nemlig for tre uker siden.


Fredag 14. mars klokken 13.49 plukket de ham ut.
En 50 cm lang, 4 285 gram stor lillebror. 
♥ Bustekrøllen 

Keisersnittet var både pålagt og planlagt,
og det var godt og komme i mål,
og å endelig få møte den lille.

Busteliten er så stolt, så stolt over den nyankomne, og vet ikke hva godt han skal gjøre for lillebroren sin. Han holder full kontroll på både "mokka" og bamsen, og hjelper til der han kan.


Bustemannen er like stolt pappa,
og i går fikk han æren av å se det aller første smilet.

Jeg er selvfølgelig også stolt, og ikke minst veldig, veldig lettet fordi at et langt og komplisert svangerskap endelig er over uten at det har fått større konsekvenser enn at Bustekrøllen måtte hentes ut noen uker før tiden, og at klærne mine har blitt for store.


Nå nyter vi barseltiden i fulle drag, med lange gåturer i nydelig vårsol, babykos, og kaffekopper sammen med familie og venner som stikker innom for å hilse på ferskeste kællen vår. Litt uvant er det og igjen skulle dele døgnet opp i tretimers bolker, men bare man lærer seg til å sove på de riktige tidene selv, så går det meste bra. Og - nå som rutinene er i ferd med å falle på plass igjen, så blir det plutselig mer Busteblogging også. Det er mange tanker og morsomme episoder som venter på å finne veien gjennom tastaturet og ut til dere.

I mellomtiden: Nyt vårsola i fulle drag, og ta vare på dagene!
Bustehilsen fra


 

mandag 10. mars 2014

Siste nytt!

I alle dager, da! Hvor kom denne bloggpausen fra? Greit, så skal OL rettmessig ta skylda for to av fraværsukene, men etterpå? Jeg er, ærlig talt, svar skyldig.

Men, slapp helt av! Det er ingen som har gått glipp av noe som helst. Det eneste som er nytt siden sist, er alderen. Nå har jeg rundet 27, og det på selveste 27. februar. 27 den 27. Ganske kult, egentlig. Når man ikke krever de store gledene. Dagen ble feiret i all enkelhet, og jeg var fornøyd med både kakene og gavene.

Her er det duket til fest! Hæla i taket, og tenna i tapetet!

Nå går vi bare og venter på nye familiemedlemmer. To griser, blant annet. Jeg vurderer og kalle dem Galte og Vralte, men vurderer også hvorvidt det er greit og gi fremtidig middagsmat navn. Jeg har ikke helt landet i avgjørelsen ennå, men ser jo det upraktiste ved å ikke ha navn på dem også, når de skal bo her helt til jul. De kommer uansett nøffende om et par, tre uker, og det gledes! Busteliten er veldig opptatt av at vi skal få gjis, og er veldig klar for noen høns også, slik at pappa kan "KOKE EGG!" (Enkelte ting bare sies med utestemme. "KOKE EGG" og "PUSSEKATT" for eksempel.) Livet på landet byr på mange muligheter.

I går ble han forresten så sint på Bustemannen, at tårene spratt lange veier. Hvorfor? Fordi pappa ikke var like hyppen som Busteliten på å kjøre traktor helt til nabobygda til nabobygda. Faktisk var han så sint, at det var bare så vidt at Bustemannen ble benådet, og fikk lov til å bli med i bilen da vi skulle kjøre. Hvor får disse småtassene viljen fra? Bustelitens beppe (og min pappa), vil trolig påstå at den kommer fra meg, men det stiller jeg meg sterkt tvilende til!

Her er det faffa (altså oldefar) og Busteliten som er ute på tur.

Slik går nå dagene. Som nevnt, har dere ikke gått glipp av stort. Dagen i dag har blitt brukt til å sy navnelapper på klærne til Busteliten, stoppe syv par med ullsokker, lage middag og å rydde badet. Kjempeartig, alt sammen! Bustemannen har forøvrig gått berserk med motorsaga og kvitta seg med ei bjerk, men så lenge han hadde vett nok til å flytte V50'n først, så ble i grunnen ikke det så veldig spenningsfylt, heller. Greit nok, når jeg tenker meg om. (Det var muligens hans tanke også.)

En liten oppdatering fra Bustehjemmet, der altså. Noen andre som har noe mer spennende å fortelle fra den siste måneden? Eller har bedre forslag til grisenavn enn meg? Følg meg forresten gjerne på Instagram; det gis periodevis flere livstegn der enn her! @bustenellik

- Vi blogges! -


 

mandag 10. februar 2014

Der jeg ligger i natten

Det er midt på natten.
En liten barnehånd famler rundt i sengetøyet.
Finner min, griper tak og faller til ro. 

Med hans lille hånd, i min litt større.
Jeg ligger musestille for ikke å vekke den lille.
Ser på ham i skinnet fra gatelykten utenfor.

Jeg kjenner gleden bre seg som et teppe inni meg.
Han er jo så vakker, der han ligger.
Den gode, skjønne ungen min.

Med røde bollekinn.

Like raskt som gleden kom,
blir jeg trist.

Jeg ser på barnet mitt.
Han ligger der så trygt. Uvitende.
Mellom mamma og pappa.

Som en selvfølge, gir vi ham tak over hodet. 
Mat og spise. Rent vann. Vi bringer ham til lege.
Gir ham medisiner. En sutt til kos og en Ulf til trøst.

Vi gir ham tid, omsorg og trygghet. Helt ubetinget.
Vi gir ham stimuli, kunnskap og utfordring.
Tid til å leke.

Et annet sted, i en annen verden, ligger det også en mor.
Hun ser på sitt barn. Hvor vakker han er.
Han sover fredelig, men ikke trygt.

Hun feller tårer. For alt hun ikke kan gi ham.
For alle de drømmene hun bærer på, men som aldri kan bli noe av.
For alt dette som jeg kan gi som en selvfølge, til mitt lille barn.

Hun kan ikke gi barnet sitt det hun ønsker, men
hun er ingen dårlig mor.
Hun er bare uheldig.

Jeg kan gi barnet mitt det jeg ønsker, men
jeg er ingen bedre mor.
Jeg er bare heldig.

Og ikke så flink til å huske på,
hvor heldig jeg faktisk er.

Der jeg ligger i natten, med hans hånd i min.



 

fredag 7. februar 2014

Bæsje på upe!

"Bæsje på upe!" sier Busteliten og tar seg til hodet. Det har han gjort hele uka. Veslekællen og mamma har vært på teater, og det var en stor opplevelse for en liten kæll.

Jo nærmere vi kom den store dagen, jo mer gruet mamma'n seg, og lurte på hva i alle dager hun hadde begitt seg utpå sammen med Bustelitens fadder og fadderens vesle Virre Knapp på snaue fem. Oslo-tur med en toåring - var jeg blitt splitter, pine gal? Høyst sannsynlig!

Vi stod tidlig opp, Busteliten og jeg, og før vi dro hjemmefra, var vi begge enige om at vi skulle høre på mamma gjennom hele dagen. I mitt stille sinn tenkte jeg at den gutten ikke hadde anelse om hva han akkurat hadde lovet sin mor, men det fikk nå tiden vise.

Etter og ha kjørt både stooor buss og lang buss, kom vi omsider frem til teateret og dermed dagens høydepunkt. Vi skulle se Den lille muldvarpens om ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet hans, og det ble så absolutt et minneverdig besøk med mye promp og bæsj. Midt i blinken for en nysgjerrig toåring og en mamma med dårlig humor!

Oslo Nye Teater Trikkestallen

Så kjørte vi lang buss en gang til, og gikk på restaurant for å spise pizza og å drikke brus. På en mandag. Masse brus! Og å leke, da, selvfølgelig. Busteliten og Virre Knapp syns nok det var morsommere og leke i lekekroken enn å sitte og høre på mammaene skravle.

Dernest gikk Busteliten og jeg for og hilse på Bustelitens tante (som får skylda for at Busteliten har ligget til sengs med en kraftig forkjølelse resten av uka, for det skjer uten unntak at når Busteliten besøker tante i Oslo, så blir han syk!). Vi drakk enda mer brus, snakket masse om "bæsje på upe!", og tok den obligatoriske turen opp og ned Karl Johan. Der så vi to hester.

Og så da, kom dagens andre høydepunkt! Nemlig å kjøre tog! Det hadde Busteliten gledet seg veldig til, og innimellom de femogtjue referatene om "bæsje på upe!" var han veldig opptatt av at det kanskje var onkel Pettej som kjørte dette toget, for onkel Pettej kjører tog, og det vet Busteliten. Ja, også var det litt interessant at mannen ved siden av oss satt og sov.

Ulf kjørte selvfølgelig også tog.

Da vi kom hjem, stod pappa og ventet på perrongen, og mens Busteliten ivrig fortalte om "bæsje på upe!", så kunne mamma'n, så stolt at hun nesten var rørt til tårer, fortelle om den flotte, lille toråingen som hadde oppført seg eksemplarisk, og bedre enn det, fra vi dro og til vi kom tilbake. Om hvor pent han satt da vi kjørte både stor buss og lang buss. Om hvor stille han var da vi var i teateret, og hvor blid han var da vi var på restaurant. At han hadde godtatt og sitte pent i vognen hele dagen, uten og mase om å gå selv en eneste gang. Og om hvor fint han oppførte seg da vi kjørte tog, og hvor tålmodig han var selv da vi ble over en halvtime forsinket på grunn av signalfeil, og leggetiden nærmet seg med stormskritt.

Resten av uka har både Busteliten og mamma'n vært satt ut av spill, men for en så flott dag med så mange gode minner og ta med seg videre, var det absolutt verdt helsa. Og - bæsjen er ennå ikke glemt! Stadig sveiper vi innom temaet "bæsje på upe!" og nå er det også kommet på det rene at det var hunden som bæsjet på "upe", og at "upe" bare er et annet ord for muldvarp.

God helg
fra

 
som slettes ikke var blitt splitter, pine gal.

lørdag 1. februar 2014

Ufine Ulf

Hvorvidt Busteliten syns det er greit at denne lille historien blogges, er jeg litt usikker på, men tatt i betraktning at kællær har et helt annet forhold til fjerting og sånn enn oss andre, og det faktum at skyldspørsmålet ikke er endelig avklart, så kjører vi på likevel:

Vi satt nemlig en morgen i sofaen, Busteliten, Ulf og jeg, da det plutselig hørtes en mistenkelig lyd fra guttas del av sofaen, øyeblikkelig etterfulgt av et "OJ!" fra Busteliten.

"Prompa du?" spurte jeg.
Busteliten rakk ikke engang å svare, før Ulf spretter fram fra mellom lårene til Busteliten.
"Ulf prompa! Ulf prompa!" roper Busteliten, og vifter med Ulfer'n.


Åkæi, så var'e Ulfs skyld.
Enda godt han har bleie, i fall det skulle gå riktig galt neste gang.
Det er godt å ha noen å skylde på...

 
Related Posts with Thumbnails