Velkommen til Bustebloggen

En utpreget hverdagsblogg med små gløtt fra en hverdag som nok ikke er så festlig som mange skulle tro. Her luftes små og store tanker, det skrytes av interiør og gryende håndarbeidsferdigheter, mens hverdagsgledene står i sentrum. Det hele krydres med en stor porsjon humor, men har også små stikk av alvor. Håper du vil like deg her, og legg gjerne igjen et spor før du går.




mandag 11. mai 2015

Er tidsklemma på ordentlig?

I det siste har vi snakket en del om tidsklemma her i Bustehjemmet. Vi syns at vi har det så travelt. Alltid er det noe vi skulle har gjort. Noe vi ikke rakk. Det er alltid noe. Spørsmålet vi har stilt oss, er: Hva kan vi gjøre for at tidsklemma ikke skal få ytterligere tak om livene våre?


Ikke minst; hvordan har den tatt oss i utgangspunktet? Riktignok arbeider Bustemannen fulltid et stykke fra hjemmet, men så er da også jeg hjemmeværende. Busteliten har barnehageplass tre dager i uka, og Bustekrøllen skal få lov til å kose seg her hjemme med meg enda ett år. Nokså rolig, skulle man tro? Ja, det er sant; vi har unger. Tidkrevende i seg selv, men vi har nok en romslig timeplan sammenliknet med andre småbarnsfamilier. Fritidsaktiviteter? Ja, jo. Vi deltar aktivt i det lokale barnelaget på bedehuset i bygda. Én gang annenhver uke; syv ganger i løpet av halvåret. I perioder deltar vi også på svømmekurs med Bustekrøllen; en halvtime i uka i like mange uker som kurset varer. Det holder for oss, men burde da være overkommelig?


Like fullt opplever vi altså at vi har det travelt. Arbeidsoppgavene står i kø, og for hvert punkt vi har krysset ut på lista, tilføyer vi to nye. Vi kommer liksom aldri i mål. Men, skal vi i mål, da? Hvor er mål? Har vi egentlig noe der og gjøre? Er det målet vi streber etter, eller er det strengt tatt veien i seg selv? For, etter en liten gjennomgang over kaffekoppen, konkluderte vi med at vi egentlig syns at reiseruta vi har valgt er veldig fin. 


Ja, for der lå også stikkordet! Vi har valgt. Vi må slutte å se på hverdagen som en tidsklemme med et stadig strammere grep. Vi må heller begynne og se på hverdagen vår her på Fjellborg som en livsstil. Ja, for vi har jo valgt og bosette oss her i mitt barndoms paradis. Vi har valgt og flytte ut på landet og omfavne livet her med begge armene. Jovisst er det mye arbeid i husdyrhold; hønsemøkk forsvinner ikke av seg selv, og girsen blir ikke julemiddag av seg selv. Det blir ikke grønt og frodig i drivhuset uten litt innsats, og fruktene fra frukttrærne blir ikke på magisk vis til saft og syltetøy ved et hokus pokus. Men, så er det da ingen som har pålagt oss å leve dette livet heller? Det er ingen som har tvunget oss til verken husdyrhold eller saftkoking? Vi har valgt det helt selv. Da kan vi da virkelig ikke klage heller, når livet synes hektisk? Innerst inne må nok både Bustemannen og jeg dessuten innrømme at vi trives best når det er litt hektisk. Det er jo da vi gjør det vi synes er gøy! 


Ja, for vi var på ingen måte blendet av en glansbildeforestilling om det idylliske livet på landet. Joda. Det er da idyllisk (og det kan virkelig se slik ut på et knippe utvalgte Instagram-bilder også), men kanskje ikke i ordets tradisjonelle forstand. I det man sitter på kjellerlemmen og nyter en nystekt bolle til kaffekoppen, mens man ser sola speile seg i evja på nedsiden her, kanskje? Men når man springer etter ei hundre kilos purke for å sette ei sprøyte med antibiotika i nakkekoteletten hennes? Når man må ut og mekke på traktoren halv ti en fredagskveld fordi noe har gått skeis i løpet av dagen? Når man velter et mjølkespann som viser seg og inneholde likvannet til en død mus og får det over hele seg (!)? Når man tar på seg finkjolen fordi man en sjelden gang skal i selskap, men neglene er like svarte av jord og olje, selv om man har skrubbet dem etter alle kjerringrådene i boka? Når man må si nei takk til et selskap fordi man skal slakte? Eller droppe den ekstra ferieuken du så gjerne kunne tenkt deg, nettopp fordi du har så mange dyr hjemme, og de skal ha mat og stell uansett hvor mye du kunne tenke deg en badeferie i Danmark. 


Alt dette visste vi om. Både av fordeler og ulemper. Likevel så valgte vi dette livet, og derfor har vi også bestemt oss for å slutte og mase så fælt om denne berømte tidsklemma. Vi har valgt en livsstil, og vi har valgt arbeid. Vi kunne droppet alt sammen og bare latt det bli med gressklipping, men det gjorde vi altså ikke. Og - vil dere vite en liten hemmelighet? I det øyeblikket vi bestemte at dette var en livsstil, og ikke en tidsklemme, så føltes hverdagen plutselig så mye mer lystbetont med én gang. Selv om de grisene som skulle flytte inn først om tre uker, kommer allerede om én, og grisefjøset enda ikke er klart. Eller at jeg er nødt for å gå ut i øs-pøs regnvær fordi jeg må vanne i drivhuset og så noen noen frø som ble klargjort tidligere i dag. Det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det, som teller!


Ha en feiende flott uke der ute - uansett hva slags livsstil du har valgt!

onsdag 6. mai 2015

Travle vårdager

Jeg hadde i grunnen ikke tenkt til å blogge i dag.  Jeg er sliten. Forferdelig sliten. Men, så måtte jeg fylle ut noen skjemaer, også ble jeg sittende her ved datamaskinen, og plutselig så bare kom ordene. Akkurat slik de pleier å gjøre. Så får heller bare skapvasking og klesrydding vente.

Det har vært stille på Bustebloggen noen uker nå. Det har vært, og er fortsatt, en hektisk vår, og det har ikke vært mye tid og energi til overs når kvelden er kommet og dagens gjøremål er krysset av lista.


I skrivende stund, er Bustemannen ute og jobber med nytt grisefjøs. Der flytter det snart nye juleribber inn. Forrige uke ble hønsegarden ferdigstilt, for høner har vi også snart på plass. Busteliten insisterer på at han skal ha "åtte guttehøner", men  jeg tror vi går for jenter, altså. Antallet har vi heller ikke ferdigdiskutert.


I tillegg har det vært en haug med bursdagsfeiringer, Bålle Trålle sin og Bustemannen sin inkludert. Vi har satt ut en haug med bringebærstiklinger, plantet grønnsaker og kranglet om marsvin. Ja, for dere husker vel at jeg nevnte det marsvinet som Busteliten og jeg ikke hadde nevnt for Bustemannen? Altså... Tilgivelse er ikke nødvendigvis lettere å oppnå enn tillatelse. Det har vært noen heftige kamper mellom husbonden og husfrua, men sistnevnte har hatt Busteliten på sin side, og det har i grunnen vært til det sist ankomne marsvinets fordel. Vi har fortsatt fire.


Og slik går hverdagene her i Bustehjemmet sin travle gang. Og alltid når kvelden kommer, sier vi til hverandre at jammen skal det bli godt når vi bare blir ferdige med det eller det. Men, så vet vi jo så inderlig godt, at bare vi blir ferdige med nettopp det ene eller det andre, så står nye arbeidsoppgaver i kø. Likevel trives vi med det. Det er dette livet vi har valgt, og selv om dagene kan synes lange og oppgavene mange, så trives vi med det livet vi har valgt. Her ute på landet. Stille. Fredelig. Skjermet. Vakkert.


Plutselig er jeg tilbake med et blogginnlegg igjen. 
Inntil dess ønsker jeg dere noen flotte maidager.
Og - følg meg gjerne på Instagram: @bustenellik


mandag 20. april 2015

Folk og fe og tiger

Her på Bustebloggen har det vært stille noen uker. Det er vår, og det er travelt på Fjellborg. Litt for travelt, egentlig, men sånn er det nå en gang. Lediggang er roten til alt ondt, har jeg hørt, så det er i hvertfall greit og vite at vi slipper den slags trøbbel. Kanskje like greit?

Siden sist jeg hadde tid til å titte innom Bustebloggen, har det vært både dødsfall og familieforøkning på familieforøkning. Ingen unger i denne omgang, riktignok, men det har flyttet inn en haug med marsvin. Marta takket av i påska, og er erstattet av tre (!) nøster. I skrivende stund, vet ikke Bustemannen om det tredje engang, så her skal det nok bli interessant i ettermiddag. (Kjekt at vi ikke har mye lediggang etter arbeidstid, tenker jeg.)

Bustemannen er forøvrig mer opptatt av de andre dyrene som har kommet i hus. Han bekymrer seg litt for at han en morgen skal våkne og finne denne tiger'n i live. For, som han sier, når du vet hvor stor en elefant er, så vil man helst ikke komme dårlig ut av det med denne tiger'n. 


Jeg bekymrer meg i grunnen ikke så veldig. Det har aldri vært tiger i skauen her før, og det dukker sikkert ikke opp en med det første heller. Kanskje en bjørn på ville veier, men... Nei. 


Busteliten på sin side, syns det er ganske festlig at strutsen graver hodet ned i sanda når den skal gjemme seg. Det er det jo i grunnen også, men selvsagt... Hadde ute av syne, ute av sinn, fungert etter samme prinsipp når det kom til rot, hadde husmora på Fjellborg vært fornøyd!


Å bo med tre menn, krever absolutt sitt.
Say no more.


Alle de fine dyrene har Busteliten og Bustekrøllen fått av Schleich.
De har for tiden en konkurranse gående og DU kan delta.
Har du noen Schleich-dyr? Lag en liten videosnutt, send den inn og vær med i trekningen av flotte premier. Klikk deg inn på denne siden HER og se om dette kan være noe for deg, da vel?

Pingvina gikk og gjemte seg i finværet.

Her er det tilbake til arbeidet igjen, og med varmende vårsol og temperaturer på over tjue (vi snakker shortsvær), passer det bra at det skal arbeides utendørs. Det er nemlig flere dyr som snart skal flytte inn på Fjellborg, og da må det være klart til de kommer om noen få uker.

Ha en fin-fin vårdag! Vi blogges (forhåpentligvis ganske snart)!


torsdag 19. mars 2015

Listevise

Mor lister seg så stilt på tå,
når hun går rundt i huset.
Hun løfter føtter der hun må,
så ingen leker våkner.
I alle er det batteri,
med innmari lang leveti'. 
De tuter og bærter og uler og hviner 
så man kan bli helt gal i hodet sitt.



Og klarer man og skreve over
no' som står i veien,
så kan du være sikker på
at ungen har gått lei den.
Da har han brått en annen ting,
som skriker vilt og sier pling.
Og så er det på 'an igjen og igjen,
helt til du blir helt gal oppi toppen din!

Og kommer no'n med gave inn,
og ungen blir begeistra,
så får du klistre smilet på
og trekke pusten godt inn,
for gava den har batteri,
det er en sikker garanti.
Da blir det ti bip, femti bært og en poff,
helt til du har fått nok og du sier off.



Ja slik er det å være mor,
det er en liten prøve.
I tålmod, puste inn og ut, også må man óg øve;
på ignorering, steng' ut lyd
det er en livsnødvendig dyd.
Så man ikke hører hvert pling og hvert bipp,
og man slipper å bli gal i hodet sitt.


onsdag 18. mars 2015

Det verste som kan skje?

Pang! Vræl! Og masse blod.
Bålle Trålle lå på stuegulvet, og underleppa hadde fått seg en sprekk.
Det var på søndag.
Opp igjen!

Pang! Vræl! Og masse blod.
Bålle Trålle lå på stuegulvet, og overleppa hadde fått seg en sprekk.
Det var på mandag.
Opp igjen!

Tirsdag fant han ut hvordan han skulle komme seg opp fra Tripp Trapp-stolen og opp på Play Tray-bordet. Heldigvis stod jeg ved siden av ham da han knakk koden, men hva hadde egentlig vært det verste som kunne ha skjedd? Sånn realistisk sett? 


Ja, for hva er egentlig det verste som kan skje? Bustemannen og jeg har et veldig avslappa forhold til alt fra bordkanter til fjellskrenter, trapper og ikke minst, vedovnen. Litt for avslappa vil kanskje enkelte mene, men verken Bustemannen eller jeg tror at ungene våre vil stryke med av et blåmerke eller et skrubbsår. Vi trøster og blåser og nusser når det er på sin plass, men utover det har vi egentlig et ganske avslappa forhold til at ungene våre slår seg, også.

Riktignok passer vi på å fri banen for ting som kan være direkte skadelig for barna; vi lar for eksempel ikke Ålle Bålle leke med smålego, eller lar Salmiakk og batterier ligge i lekekurven. Vi holder også et øye med ham når han kjemper seg til topps i trappa og ennå ikke har lært hvordan han på smarteste måte kommer seg ned. Men! Vi lar ungene få lov til å slå seg. Erfare at ting gjør vondt. Lære at det kanskje ikke var så lurt å kjøre leketraktoren utfor bakken ved siden av huset, uten og vite hvordan man bremser. Slike ting. 


Det blir en god del skrubbsår. Flere plaster. Mange trøstenusser og blåse på-er. Det slumper til at noen har en kul i panna, og ingen av ungene er noensinne helt uten blåmerker. Likevel; ungene har det helt topp! De ler så de rister - også når de faller - og slår de seg? Javel, så gråter de en skvett før de er tilbake i leken, tilsynelatende uten og ha lært noe som helst. Ja, for hva er egentlig det verste som kan skje? Ytterst få unger dør av helt vanlig lek, og skulle de falle av huska og få seg en hjernerystelse, ja, så fikser vi det også. Mest sannsynlig vil de ikke pådra seg denne hjernerystelsen, og da ville det være fryktelig dumt av meg og frata dem muligheten til fri utfoldelse gjennom gøyal lek, bare fordi noe kanskje, muligens, under gitte omstendigheter, kan komme til å skje. Den sjansen er jeg som forelder villig til å ta. Jeg kan ikke beskytte dem fra selve livet, og da er det likegreit at de lærer seg at det også kan gjøre vondt. 

Veslekæll vet forresten å ta ansvar
for egen sikkerhet selv.

Jeg tror at gjennom å la ungene få utfolde seg fritt, vil vi få robuste mennesker som lærer å stole på seg selv og sine egne avgjørelser. Selv om det kunne være fristende, er det ikke jeg som skal ta alle små og store valg for barna mine gjennom livet, og da er det greit at de får lov til å prøve seg selv. Noen ganger ender det med en sprukken leppe og masse blod, men de aller fleste gangene ender det med mestringsfølelse og utvikling. Det kan jeg da virkelig ikke frata ungene mine, kan jeg vel?

- Lar du ungene få lov til å slå seg? -


tirsdag 17. mars 2015

Unntaksknupp

I går var Busteliten ute og lekte alene for første gang. Det er kjekt at han har blitt så stor at han tør det. Han ville gjerne ha døra på gløtt, men der satte mor foten ned. Å fyre for kråkene får noen andre ta seg av. Vi ble enige om at døren skulle stå lukket mot at han fikk ha med seg babycallen ut. Det var en god deal for mor, og en veldig god deal for Busteliten, skulle det snart vise seg. For!

Det gikk ikke mange minuttene før gammel-faffa svingte inn på gårdstunet her. "Hei, gammel-faffa!" hørte jeg det hvine over callen. Deretter fulgte en kort samtale, før jeg hørte: "Gammel-faffa? Kan jeg få sjokolade?" Han tenkte nok at det var greit å benytte seg av sjansen når mamma ikke var i nærheten. Og gammel-faffa var selvfølgelig ikke lei og be, og fikk følge av en liten gutt like ned til bilen igjen, der gammel-faffa'n alltid har en sjokoladeknupp på lur til oldebarnet sitt.

Her er de to ute og jobber, på senvinteren i fjor.

Jeg kunne ikke annet enn å le, der jeg satt ved kjøkkenbordet og overhørte dem, de to kællæne. Mandag eller ikke mandag; noen unntak får det være rom for.

 

lørdag 14. mars 2015

Starten

Det var på denne dagen i fjor.
En fredag.
Jeg ble vist inn på et rom.
For å vente.

Nå er det din tur.
Nå skal det skje.
Så tok de meg med.
Plasserte meg utenfor.

Jeg var spent.
Jeg var redd.
Jeg var ferdig.
Jeg var glad.

De førte meg inn.
Én etter én kom de etter.
Presenterte seg.
De klargjorde.
Satte i gang.

Plask!
Skrik!
"Se så fin!"

Og der var han.
Det lille vesenet som hadde spist meg opp.
Bit for bit.
Det lille vesenet som jeg elsket umiddelbart.
Hele ham.

Han var så vakker.
Han var så liten.
Han var så skjør.
Han var vår.


Han var Ålle Bålle Trålle.
4 285 gram lillebror.
50 cm nytt familiemedlem.

Født 14. mars 2014.
13.49.
På operasjonsstue 3,
37 uker ut i svangerskapet.
Jeg var ferdig!


Jeg var mamma til to.

♥ 

Og så uendelig takknemlig.

 
Related Posts with Thumbnails